Saturday, June 24, 2017

Spesialundervisning - hva så?

I følge NRK og Peder Haug ved Høyskolen i Volda viser ny forskning at spesialundervisning har liten effekt. I følge den samme Peder Haug sliter skolene med å finne de elevene som trenger denne spesialundervisningen som da ikke virker:

En skulle tro at det er de elevene som strever mest som får spesialundervisning i norsk skole. Men slik er det ikke, sier Peder Haug, professor ved Høgskulen i Volda og leder for dette forskningsprosjektet.
– Mange av de elevene som får spesialundervisning fungerer nokså bra i skolen, mens mange av de elevene som ikke får spesialundervisning strever hardt, uten å få noen ekstra hjelp.
Norske skoler har problemer med å skille ut hvilke elever som behøver ekstra hjelp, konkluderer forskerne.

I artikkelen i NRK ett år senere står det:
Resultatet var ikke oppløftende for elevene med ekstra undervisning.
– Utviklinga de har i faget, er langt mindre enn elevene som strever, men som ikke får spesialundervisning.
Det kan bety at de elevene som sliter i matte og kun får ordinær opplæring, faktisk får mer utbytte av undervisninga enn dem som får spesialundervisning, sier Haug. 
Nå kan det virke som om dette er ny kunnskap, men når jeg var undervisningsinspektør på slutten av 90-tallet var dette et veldig aktuelt tema. Den gangen ble loven endret slik at mesteparten av spesialundervisningen falt bort.  Bare elever som hadde "varige behov" skulle få spesialundervisning. "Elever som ikke hadde utbytte av den ordinære undervisningen" var ordlyden. Det ville i praksis si elever som aldri ville klare seg selv 100%, elever som ville trenge å bo i vernete boliger og jobbe på vernete arbeidsplasser.  Alle andre skulle få tilpasset opplæring.  Begrunnelsen var de utilsiktete negative effekter  spesialundervisningen hadde. Forskning viste dengang (dessverre har jeg ikke klart å finne igjen de kildene) at 1/3 av spesialundervisningen ikke hadde noen effekt, 1/3 var direkte negativ for eleven og 1/3 hadde god effekt.   Det ville si at 2/3 av spesialundervisningen hadde ingen eller negativ effekt.  Dette er selvsagt alvorlige tall, og de lå til grunn for vurderingen om å legge om praksis.

Denne omleggingen ble ikke umiddelbart tatt i mot med begeistring av lærerne.  Så etter hvert som årene gikk, var det stadig flere elever som ikke hadde utbytte av den ordinære undervisningen viste det seg.  Terskelen for å fatte enkeltvedtak ble lavere og lavere, og selv om dem med enkeltvedtak primært skulle være en del av den "ordinære" undervisningen, ble resultatet ofte såkalt spesialundervisning.

Det er mange grunner til denne utviklingen, men jeg mener at problemet primært er strukturelt.  Vi har en one size fits all-modell av skole og elever.  Vi har læreplaner som forutsetter at alle skal lære alt samtidig uavhengig av erfaring, kognitive ferdigheter, og ellers det som hender i et menneskes liv. I artikkelen fra 2016 står det da også:
Grovt sett er det mulig å si at norsk skole fungerer bra for to av tre elever som går der. Den fungerer mindre bra for én av tre elever, mener Peder Haug.
 Merkelig nok er disse tallene sammenfallende med tallene fra spesialundervisningen som jeg refererte til lengre oppe, den fungerer eller er bra for 2/3, men fungerer ikke for 1/3.

Da er vi over på mantraet: tilpasset opplæring. Denne såkalte "tilpassete opplæringen" er blitt et buzzord uten mening og innhold.  Hva er tilpasset opplæring?  Og tilpasset til hva?  Tilpasset til hvem?  Jeg tror de var Rosseau som sa en gang at du er fullstendig fri til å utvikle deg til et standardisert menneske.   Aldri har vel de ordene vær mer treffende.   For denne såkalte tilpassete opplæringen, og i enda større grad spesialundervisningen, innebærer ofte å senke krav, forventninger og progresjon hos eleven.  Det kan i øyeblikket virke som en god ide. Problemet er at når neste skoleår starter tar ikke krav og forventninger hensyn til den tilpassete/spesialundervisningen eleven fikk året før.  Det forventes at vedkommende står på samme startstrek som sine medelever. Det som skjer er at disse elevene dermed blir systematisk hengende etter, og gapet til de andre blir stadig større og behovet for tilpassing deretter.  Jeg vet ikke hvor mange diskusjoner jeg har vært i om hvorvidt elever med IOP (individuell opplæringsplan) skal ha engelsk.  Det hevdes at det er for vanskelig for dem, men når det kreves for videregående, og engelsk er en del av samfunnet vårt, hvilke langsiktige konsekvenser vil det ha å fjerne engelsk?

Dersom ikke tilpasset opplæring blir gitt er det læreren som får skylden. Men dersom du har en standardisert modell, hvor alle skal ut gjennom den samme formen, hvor mye kan du reelt tilpasse? Hvor lett er det å møte den enkeltes behov hvis du har 45 minutter og opp til 30 elever? Målet er at elevene skal tilpasse seg standarden og ikke omvendt.

Til slutt vil jeg si litt om hva spesialundervisningen gjør med dem som får den.  For som det blir pekt på så tas de ut av et elevfellesskap og tilbringer tid med en lærer.  For det første gjør det noe med elevens syn på seg selv, for det andre er dette krevende timer: mens en i en klasse kan ta mentale pauser har en krav om fullt fokus i disse timene da læreren er der hele tiden.  Mange påpeker den lærte hjelpeløsheten som følger med denne formen for opplæring. Dette blir litt som Pavlovs hunder. Det er opplæring og signaler vi gir elevene når de får beskjed om at de trenger spesialundervisning i et strengt standardisert system.  Så i stedet for å fokusere på elever som ikke når opplæringens mål etter en standardisert modell, kanskje bør vi se på modellen? Kanskje er tiden kommet for å kutte industrisamfunnets syn at alle skal lære alt like godt samtidig og se på skolen med litt nye øyne?  Ludvigsen-utvalgets rapport er en veldig god begynnelse.

Wednesday, April 19, 2017

Digital kompetanse - en teoretisk øvelse?

Arbeiderpartiet og Trond Giske foreslår å bruke en halv milliard på å gi alle elever nettbrett eller PC. Ikke uventet melder de kritiske røstene seg.  Kunnskapsministeren mener AP går i utstyrsfella, og Andreas Hasle skriver i Aftenposten at det vil bli dyr og dårlig moro. Begge fremhever behovet for økt kompetanse hos lærerne - først. Bare for å gjøre det klart med en gang: jeg synes APs forslag er glimrende og overmodent. I 2005 snakket daværende Moderniseringsminister Morten Meyer (H) om  Digital kompetanse - nøkkelen til modernisering av Norge. Kunnskapsløftet (K06) ble innført for 11 år siden.  Vi har allerede ett kull som har gått gjennom hele refomen, til sommeren kull nummer to. Til tross for at digital kompetanse er en kompetanse på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig går tusenvis av elever gjennom norsk skole uten adekvat digital kompetanse eller tilgang til adekvat utstyr. Vi ser daglige presseoppslag på utfordringene dette gir for norsk næringsliv og norsk samfunnsliv.  Jeg forstår ikke hvordan noen tror at en lærer seg digital kompetanse uten tilgang på adekvat utstyr.  Hvem tror at det holder å lese teoriboken om en skal lære seg å kjøre bil?  Gir vi lese- og skriveopplæring uten tilgang til lese- og skriveutstyr?   Digital kompetanse er en blanding av teori og praksis. For praksisdelen må en ha tilgang til utstyret.   Digital kompetanse er i ferd med å ikke bare skape nye og økte sosiale skiller, men faktisk bli en sikkerhetsrisiko. Våre samfunn er så gjennomdigitaliserte at det er ikke mulig å gå gjennom en vanlig hverdag uten å være i kontakt med denne teknologien.  Vi trenger en dyp forståelse og innsikt i muligheter og utfordringer. Det snakkes til kjedsommelighet at skolen skal utdanne elevene til jobber som ikke finnes enda, og dette skal gjøres med utstyr fra 50-tallet.  Norge er et gjennomdigitalisert land.  Dette skyldes ikke satsing fra skolenes side, men fordi vi har en høy privat levestandard.  Hvor lenge skal denne kompetansen nedprioriteres? Når får vi første rettssak med elever som ikke har nådd sin måloppnåelse i den 5. grunnleggende ferdighet?  Hvor lenge skal kuen vente på at gresset skal gro?

Wednesday, March 22, 2017

Nye utfordringer

Det er med blandete følelser jeg annonserer at jeg står fremfor et jobbskifte.  Til sommeren slutter jeg i min meget spennende jobb som Utviklingssjef e-læring ved Handelshøyskolen BI for å ta fatt på stillingen som Avdelingsdirektør Kunst, Kultur og Skole i Kulturtanken.  Alle som kjenner meg vet at jeg har stortrivdes i stillingen ved BI og har fantastiske kolleger her. Tiden er likevel moden for nye utfordringer.  I vår digitale tidsalder med roboter, kunstig intelligens og annen datakraft vil kanskje kunst og kultur spille en større rolle enn noen tidligere periode i historien. Aldri har vi hatt tilgang til mer kunst enn nå, og aldri har vi konsumert mer kunst enn nå.  Gjennom digitale medier har vi en uedelig tilgang til kunstuttrykk.  Vi kan virtuelt besøke gallerier fra vår egen stue, på Youtube er det uendelig med musikk og filmer streames rett hjem.  Barn og unge bruker digitale medier for å dokumentere, produsere og dele egen kunstutrykk, og mashup er blitt en del av deres hverdag.
I vår tid med fokus på harde STEM fag og effektivitet er det lett å glemme hvor viktig kunsten er, for oss som mennesker, men også faktisk for verdiskapning. Verdens mest verdifulle selskap hadde vikke vært det det var uten en av grunnleggernes kunst og kulturinteresse. Steve Jobs droppet ut av sine universitetsstudier og begynte å studere kalligrafi, fruktdyrking og zen-meditasjon.   Disse "unyttige" interessene førte senere til hans fokus på brukervennlighet og design som har gjort Apple-produktene til den suksessen de har blitt, til de kultproduktene de har blitt.  Det heter så fagert at mennesket lever ikke av brød alene...., og det er sant.  Vi er sosiale individer, vi er del av og former vår kultur, vi trenger ulike former for stimuli og utfordringer.  Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord.  Så jeg gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer sammen med gjengen i Kulturtanken og skole-Norge.

http://www.kulturtanken.no/tankebloggen/2017/3/22/nye-ledere-i-kulturtanken