Wednesday, November 30, 2011

Blogging og SoMe - 15 minutes of Fame

Blogg og andre sosiale medier er et fasinerende univers. Det skjer så mye og det er så vitalt, og verdenen er full av overrraskelser. Den store komplekse verden kan brått bli veldig liten. I følge en undersøkelse er en gjennomsnittlig Facebookbruker kun 3,74 grader vekke fra hvem som helst på Facebook. Det vil i praksis si at du har venner eller venners venner som kjenner dine helter og idoler, for eksempel den amerikanske presidenten. I en verden med 7 milliarder mennesker er det ganske så fasinerende, og Facebook med sine 350 millioner "innbyggere" er jo nå verdens tredje største land, bare slått av India og Kina som har langt over 1 milliard hver.

Jeg har denne høsten oppfordret alle skolelederne jeg har holdt foredrag for om å komme seg på sosiale medier, da spesielt Twitter. Selv begynte jeg å twittre av ren nysgjerrighet, blogging satt litt lengre inne. Jeg synes blogging var litt skummelt. Jeg var redd for å miste kontrollen over meg.  Ved å trå inn i det offentlige rom som bloggosfæren er var jeg redd for å miste min trygge "anonymitet". Det å stå frem med meninger, holdninger og kompetanse gjør en sårbar.  Hva om det jeg skriver er dumt?  Hva om noen reagerer? Hva om jeg skjemmer meg ut?  Denne frykten for å bli "avkledd" holder nok mange tilbake, spesielt om en er i stillinger hvor en på andre måter er synlig og profilert og skal håndtere en balanse mellom profesjonelt image og privat image, samtidig som en har en arbeidsgiver å ta hensyn til. Så er det dette med tid da.....

Jeg kom etter noen runder med meg selv frem til at jeg som jobbet med IKT i skolen, IKT og læring ikke ville ha legitimitet om jeg ikke tok dette skrittet. Hvordan kunne jeg oppfordre andre til bruk av IKT om jeg ikke gjorde det selv, og da var SoMe (sosiale medier) en naturlig del av dette bildet. Så jeg tok tastaturet fatt.

Hva skal en blogge om, hvem skal en være i det sosiale rom? Jeg valgte å blogge som privatperson, og ikke som prosjektleder for Den digitale skole. Delvis fordi å blogge var nytt og ukjent, delvis fordi det ga et større handlingsrom. Jeg visste ikke hva jeg skulle blogge om, hvordan det ble motatt og hvordan jeg ville trives med dette. Jeg fant ut at jeg ville skrive om det som falt meg inn, når det falt meg inn.  Det som hjertet er fullt av renner pennen, - unnskyld tastaturet- over med, så IKT-relaterte temaer dominerer på min blogg.

Jeg kan si mye om de erfaringer og tanker jeg har gjort meg etter at jeg begynte å blogge, men vil her kun trekke frem et par.

Det første er at på den ene siden er det mye jeg ikke skriver fordi jeg føler jeg slår inn åpne dører eller det er for banalt, og de gangene jeg gjør det likevel forundres jeg av responsen. Det er jo tydeligvis ikke åpne dører.  For det andre ser jeg at innlegg som jeg enten nesten fikk vondt i magen av å trykke på publiser av eller som jeg vurderte å la gå i papirkurven er de som får størst respons. Mitt innlegg om spill er et slikt. Jeg vurderte å la det gå i papirkurven, av ulike grunner, og nå er det det innlegget jeg har skrevet med flest treff - takket være anbefaling fra VG Nett.

Da er jeg tilbake til hvorfor jeg mener at skoleldere må komme seg på SoMe. For det hersker så mange myter om farene med sosiale medier. Skolene (og andre) ser på dette som et univers som må begrenses og kontrolleres, og som elevene må beskyttes mot. Mine erfaringer er stikk motsatt: folk er høflige, hyggelige og reflekterte. Selvsagt finnes det sider vi ikke liker, men SoMe er en refleksjon av verden forøvrig, og den har dessverre sider vi ikke liker.

Men ungdommen er på nett enten vi liker det eller ikke.  Dette universet er for viktig og for sentralt til at vi kan overlate det til tilfeldigheten hva de unge får med seg på godt og vondt, og av kompetanse, holdninger og ferdigheter. Det er bare en måte å skaffe seg innsikt, kunnskap og kompetanse om dette feltet: det er å være der selv, å delta. Å uttale seg på bakgrunn av synsing, fordommer og andres uttalelser vil ikke gi en reell forståelse av hva dette er. Det gir heller ikke kompetanse til å ta "riktige" grep i en skolehverdag.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger fra skoleledere som har kastet seg på SoMe, og da spesielt Twitter.  Jeg får tilbakemeldinger på at jeg har ufarliggjort dette universet for dem, de ser at det er så mye mer enn Facebook og Rosablogger, og de ser nye muligheter. Jeg må si at slike tilbakemeldinger gleder meg utrolig.  Da når jeg ut til nye grupper.  Denne bloggen er en blogg for spesielt interesserte, og de fleste som til vanlig er innom her, er jo lesere som allerede er interessert i og tilstede i det digitale univers. Lesertallene er relativt stabile, så jeg må jo innrømme at når det første "sjokket" over all trafikken fra vg.no har lagt seg, er det jo gøy å bli lest av så mange. Så frem til de skiftet anbefaling på Lesernes VG nøt jeg mine 15 minutes for Fame, og tenker det er kjekt med sosiale medier ;)

Monday, November 28, 2011

Om å tenke nytt

IKT åpner nye dører, gir oss muligheter som ikke var der før.  Vi må bare tørre å tenke ut av boksen.  En som gjør det er min tidligere kollega, Laila Kleppe, ved Opplæringsavdelinga i Hordaland fylkeskommune. Hun er initiativtaker til to spennende samarbeidsprosjekter fra HFK. Det ene heter Skriv.no, og er et nettsted hvor ungdom kan "skrive fra seg".  Målsetningen er at dette skal være et lavterskeltilbud for ungdom hvor de kan utvikle skrivegleden sin.  Sentrale ressurspersoner i dette prosjektet er Lars Vaular og John Olav Nilsen. Prosjektet kan godt brukes i undervisningen.

Et annet samarbeidsprosjekt er Dokumentarobservatoriet, DokObs.no - et unikt prosjekt for gratis dokumentarfilm for bruk i undervisningen. Her kan lærere og elever fritt streame dokumentarfilmer og ta i bruk det  pedagogiske materialet som er produsert for hver dokumentarfilm.

On-linespill, på godt og vondt

Anne Cathrine Gotaas skrev et godt blogginnlegg som kommentar på mitt siste innlegg her. Hun skrev at hun savner en dimensjon i debatten og det er tidsbruk. Jeg valgte å ikke legge vekt på den dimensjonen da den ofte nok kommer opp som en av de negative sidene ved videospill.  Nå kan det jo skytes inn at ikke alle videospill innebærer passivitet, men mange gjør. Det er helt klart at tar videospill/on-linespill for stor del av døgnet eller uken, og det ikke lar seg forene med andre aktiviteter en bør/må fylle døgnet med er det en utfordring.

I Sør-Korea, hvor spillkulturen står sterkt, har myndighetene nå lagt begrensninger på natt-spillingen til dem under 16 år. Dette for at de ikke skal sitte oppe hele natten og spille, slik at det går ut over blant annet skolearbeidet.

Likevel er jeg slått av holdningene våre til disse digitale spillene.  Jeg vil tro at Magnus Karlsen har tilbragt noen timer med å perfeksjonere sin sjakkspilling.  Dersom den unge poden får et musikkinstrument mellom hendene og øver i timesvis er vi stolte av vedkommende, som sikkert vil bli en stor musiker. Men sitter poden forran en pc og spiller ringer varsellampene.

Nordmenn er glad i sport og spill, men at vi faktisk har verdensmester i data-spill er lite påaktet. Det finner nemlig sted mesterskap i dataspill, globale turneringer. I Sør-Korea er gode dataspillere superkjendiser, på linje med andre idrettshelter.

Denne spillkulturen er og en del av den globale økonomien.  I østen, for eksempel Kina er det profesjonelle spillere som lever av å spille dataspill.  De tjener mer ved å gjøre dette enn å jobbe i det "tradisjonelle" arbeidsmarkedet.  Noe av det de gjør er at de "spiller opp" eller vedlikeholder vestlige spilleres kontoer når de ikke kan spille selv.

Spill har lenge blitt spådd å være det neste store innen utdanning.  Såkalte edu-spill er det mange som prøver seg på, uten at det har slått til enda. Et annet område er virtuelle verdener, som blant annet second-life, som ikke er spill, men en konstruering av et parallelt univers hvor læring og samhandling kan foregå. Dette kan være en imaginær verden, eller en "kopi" av noe i den "virkelige verden", hvor oppgaver skal løses eller læres.  Forsvaret har tatt dette i bruk, så har oljeindustrien.

Så jeg vil anta at spill og viruelle verdener nok snart kommer til en pc nær deg.

Thursday, November 24, 2011

We are already out of touch

Ny teknologi er teknologi som er oppfunnet etter at du er født.  Teknologi som kom før du ble født er usynlig. Hvor mange tenker i dag på elektrisk strøm som teknologi? Eller biler for den saks skyld?  Og ikke minst skrift, som i sin tid var en revolusjonerende teknologi.
Som alltid er ny teknologi skremmende og farlig, skrift var intet unntak i sin tid: Sokrates synes ikke det var noen innertier å lære studentene å lære å lese og skrive. Argumentene den gangen er så til de grader overførbare til mye av dagens retorikk rundt IKT og læring.

Det er alltid noen som fremmer dystopier som følge av at samfunnet endrer seg.  Neil Postman er en kjent eksponent for dette med bøkene "Vi morer oss til døde" og "Technopoly". Et annet mer nylig eksempel er boken "What is the internet doing to our brains" og "Is Google making us stupid?".  Noe som er "fryktelig skummelt og skadelig" er on-line spill. Det avler "dysfunksjonelle, avhengige, asosiale ungdommer", og det "verste" av dem er World of Warcraft. Når ungdom (eller andre) viser asosial atferd eller begår uhyrlige handlinger og de samtidig spiller disse spillene får spillene skylden. Vold og uhyrlige handlinger i skreven litteratur blir aldri gjenstand for samme behandling.

Sir Ken Robinson snakker om den epidemiske veksten i ADHD i den vestlige verden.  Hvordan våre barn lever i stimulirike omgivelser, mens vi medisinerer dem for at de skal sitte stille. Vi setter dem inn i stimulifattige klasserom, og synes det er et problem når disse barnas natur protesterer mot disse omgivelsene.

Skoledagen er blitt lengre, skolegang og institusjonaliserte omgivelser er blitt en stadig større del av barnas oppvekst. Når min sønn, som nå er passert 20, begynte på skolen var han 7 år, han gikk på skolen fire dager i uken (hadde 20 timers skoleuke fordelt på fire dager) Resten av tiden var relativt uorganisert.  Som den aktive krabat han var var han ute og klatret i trær, lekte med venner, måtte aktivisere seg selv. Han fikk tatt ut mye energi, og skaffet seg kinestetisk og motorisk erfaring.  Og sosial erfaring, for som gutter flest var det mye knuffing og lekeslossing, UTEN at det gikk over til ubehag for de involverte, disse guttene visste hvor grensen gikk.

Jeg er tilhenger av heldagssskolen, av mange ulike årsaker (og av barnehage og SFO). Men jeg er ikke nødvendigvis tilhenger av hva vi fyller den med. I dagens skole taper guttene sies det. Men jeg lurer på om ikke jenter taper og? Disse ADHD-guttene ville i tidligere samfunn vært ledere eller deres kroppslige uro ville på andre måter blitt verdsatt. Nå er det fokus på noen få, målbare kvalifikasjoner, fra tidlig alder: norsk og matematikk. Disiplin! Den ustrukturerte tiden, den kreative tiden er i ferd med å forsvinne fra barndommen. Vi lager aldersghettoer, og som en konsekvens taper generasjonslæring: i stedet for at yngre barn lærer av eldre barn, må lærerne ta denne rollen.

Men å se bakover har liten eller ingen hensikt.  Samfunnet endrer seg og ting var ikke nødvendigvis så mye bedre før. Kanskje tvert i mot. I denne TEDxKids talken forteller Gabe Zicherman at intelligensen til barn har økt betraktelig siden 1990. 1990?? Hvem er det?  Jo, det er the NetGen, the Digital natives. Dette er den generasjonen som har vokst opp on-line, som ikke kjenner en verden uten instant access og mobil kommunikasjon. Hva annet har disse barna gjort? De har spilt on-line spill: Sims, Harry Potter, Barbie, Play Station, xBox, og WoW.  Som Zicherman påpeker: dette krever mye av hjernen, og når hjernen stimuleres og utfordres vokser den, og derav øker intelligensen. Verdsettes dette av voksenverdenen og skolen? Vet vi å ivareta disse elevene i vårt skolesystem, eller fremmedgjør vi dem enda mer. Den mestring de opplever i spillverdenen gir det mestring i RL (Real Life) eller er det noe vi "demoniserer"? Barn er ikke dumme. De snapper raskt opp de voksnes holdninger og verdier.

John Medina sier at vi vet lite om læring, men det vi vet er at: Hjernen er strukturert for å løse problemer relatert til overlevelse utendørs under ustabile meterologiske forhold og gjøre dette i konstant bevegelse. Hva har dette med gaming å gjøre?

Tilbake til ADHD og ADD: gjør gaming barna våre "syke" eller er vår verden for treg for dem? For å nå toppen i WoW må en spiller være multitasker (noe som er et omstridt begrep).  De må kunne: chatte både verbalt/muntlig og via tekst simultant, samtidig som de styrer avataren sin, samtidig som de løser korttids oppgaver, men og har fokus på langtidsoppgaver.  Dette fokuset må de holde, samtidig som de må tåle å bli avbrutt av sine foreldre underveis.  Temmelig krevende. En annen ting er at de må forholde seg til et flerkulturelt univers i WoW, både fordi spillerne er fra hele verden, men og fordi avatarene tilhører ulike raser med ulike ferdigheter. Forskning viser at dette øker intelligensen. Det som er den sentrale faktor i denne prosessen er læring.  Videospill gir en eksponensiell vekst i læring.  En må hele tiden lære.

Da er en tilbake til dette ved den økte intelligensen, Flynn-effekten, som viser at siden 1990 har crystallized intelligens vært stabil eller fallende (spesielt i Norge og Danmark), mens fliud intelligens har økt, og øker i et økende tempo.

Denne generasjon G bruker videospill som sin primære underholdningskilde. Dette preger samfunnet, og vil i enda større grad prege samfunnet i fremtiden. Vil det og prege skolen og utdanningssystemet? Tør vi ta gaming inn i skolen?




Tuesday, November 22, 2011

Who Dares to Teach Must Never Cease to Learn

Dette sitatet fra John Cotton Dana fra 1912 bør være ledestjerne for alle som jobber med læring.  Å jobbe med læring er et stor ansvar og et stor privilegium.  Et annet uttrykk er at den som sier de er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig. Når en dame på 66 år får prisen som årets nettlærer for innovativ bruk av IKT for lese- og skriveopplæring av 6-åringer globalt sier det seg selv at læring og utvikling ikke handler om alder, men innstilling. Med en aldrende befolkning har vi ikke råd til å avskrive deler av arbeidsstyrken som utgått på dato. Det er misbruk av evner og ressurser. Et annet argument som provoserer meg er at "jeg/vedkommende skal snart gå av med pensjon".  Ja, og så?  Vedkommende er ikke avgått, er de?  Kan en i en bank si at vel, siden du "bare" skal jobbe i 5 år til kan dine kunder bruke manuell behandling, mens alle andre er digitale?  Hva med elevene til denne læreren? De går bare EN gang i det aktuelle årstrinnet: 1. klasse, 2. klasse, 5. klasse, og så videre. Skal de "straffes" fordi deres lærer er "ferdig" med sin læring? Tenk om disse elevene har mange slike lærere hvilke hull vi de da få i sin utdanning? Er vi så lite ambisiøse på egne og våre elevers vegne at vi tillater at enkelte lærere pensjonerer seg før de er pensjonister?  Enkelte lærere sier at inntreden av IKT har ødelagt lærerhverdagen deres og at de derfor vurderer å gi seg som lærer. Ja, gjør det!  Med den innstilling har du lite i skolen å gjøre. Du var kanskje en kjempeflink lærer en gang, men om du ikke utvikler deg i tråd med det som skjer ellers i samfunnet må du ta konsekvensen. En lærergjerning er for viktig til at vi kan tillate annet.

Videre:  har du rett til å melde deg ut av det lærende fellesskapet ved skolen din? Om du gjør noe som er bra i din undervisning, har du da rett til ikke å dele det med dine kollegaer? Har du rett til ikke å ta ansvar for den kollektive læring ved din skole? Har du rett til å si dette gjør lærer X, jeg styrer med mitt? Kan du si jeg gjør som jeg alltid har gjort, det fungerer for meg?

Monday, November 21, 2011

Utdanning 1.0

Så er vi inne i neste kapittel i Den digitale skole i Norge. Som et svar på utfordringen om digital kompetanse i alle fag og som grunnleggende ferdighet, samt markedets manglende vilje og evne til å tilby adekvate læremidler gikk 19 fylkeskommuner sammen om å utvikle digitale læremidler for videregående opplæring.  Dette tiltaket ble møtt med kraftig motstand fra læremiddelprodusentene og fra lærerorganisasjonene. Som alle nyvinninger var ikke læremidlene fra NDLA "perfekte" fra første stund, hva nå perfekt er. Men NDLA har vært et viktig disruptivt grep i en meget stivnet bransje: læremidler i skolen. Så spennende og nyskapende har dette tiltaket vært at det havnet i finalen i European Public Service Award. Likevel velger Akerhus fylkeskommune, som en av de største fylkeskommunene, å trekke seg fra dette samarbeidet. Henning Lund, som er lærer i Akershus fylkeskommune, har i et godt og fyldig blogginnlegg, sagt noe om hva han synes om det grepet.

Det er paradoksalt at i en tid hvor det snakkes om innovasjon, nytenkning, finanskrise at et tiltak som NDLA velges vekk til fordel for mer tradisjonelle læremidler.  Kan det skyldes at NDLA kommer i tillegg til de tradisjonelle læremidlene ved de fleste videregående skolene?  At lærerne ikke evner eller har vilje til å utvikle egen praksis for å møte en digital virkelighet? Kan det og være slik at endring tar tid, og at den fulle effekten av NDLA's inntreden på det norske læremiddelmarkedet ikke er materialisert enda, og politikerne, som ofte forventer quick fix, gir opp i unnarennet?

Dette foredraget av Gary Hamel handler om management for det 21. århundre.  Problemstillingene han trekker opp er absolutt relevante og betimelige for utdanning. How do we build organizations that are fit for the future.  How do we build organizations that are fit for human beings?  Bytt ut ordet organization med education. Hammel sier at management er en av de viktigste oppfinnelser i det 20. århundre, men vi må nå finne opp management igjen fordi de utfordringene vi står overfor er uten presedens. Likevel er alle ledelsesverktøyene vi benytter i dag oppfunnet før 1920, av mennesker født på midten av 1800-tallet.  Ledelse 1.0. Paralleller til Utdanning 1.0?
Hamel sier at vi er den første generasjonen i historien som må takle en "accelerated rate of change". Som han sier "change has changed". Han viser til en rekke endringer som skjer med et eksponesielt tempo. Han snakker om hyperkonkurranse som bedrifter møter i dag. Den eneste måten å møte denne utviklingen er gjennom innovasjon. Tilsvarende for kunnskap, som er blitt en vare.I en slik verden handler det ikke så mye om: hvilken kunnskap er det jeg innehar nå, men hvor fort skaper jeg ny kunnskap, med vekt på å skape. Lærer vi våre barn å SKAPE kunnskap i vårt skolesystem?

I skolen er det en oppfatning av at ved å gjøre det som har vært gjort før, det som er forskningsbasert dokumentert virker, så gjør vi det "rette" for fremtiden. Best practise.  Imiter. Men i en tid i endring, i utvikling er dette en god strategi?  Hamel sier at en må ikke være fornøyd med å imitere andres best practise, fordi det er simpelthen ikke godt nok lengre.

Videre for å være en innovatør må du utfordre eksisterende dogmer. Hamel spør retorisk: hvilke problemer/utfordringer skulle dagens management (les: utdannings)systemer løse?  Hvorfor ble de utviklet? Det var ikke for å lage omgivelser og arbeidere som var tilpassningsdyktige, kreative og innovative. Utfordringen var: hvordan gjør du mennesker om til semi-programmerbare roboter. Hvordan får vi bønder og andre til å gjøre de samme oppgavene om og om igjen?  Dette har vi lykkes med, til overmål.

Hamel påpeker at en må lære fra randsonen. Innovasjon og nyskapning skjer i randsonen, det skjer ikke i massen (the mainstream). The future happens on the fringe.  Vil du se fremtiden er det beste stedet å søke på nettet, i følge Hamel. Nettet er det globale operativsystem for innovasjon. De verdier som råder på nettet vil vi måtte bygge inn i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem: åpenhet, meritokrati, fleksibillitet, samarbeid. Dette handler ikke om nettets verktøy, men nettets verdier, og hvordan integrere dem i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem.

Så da er det betryggende at våre folkevalgte er fremsynte og visjonære og trekker seg ut av et miljø som prøver å være kreativ, delende, åpent og nytenkende, og satser på gamle, kvalitessikrete travere. Trekker seg tilbake og lar skolene "velge selv", til Norsk Lektorlags store glede.



 

Wednesday, November 16, 2011

Same shit, new wrapping?

Som jeg har vært inne på før opplever jeg at IKT i skolen ofte er å sette strøm på de eksisterende praksiser.  Vi setter strøm på læreboken og får digitale læremidler, vi får pc'er og dermed får vi elektiske skrivebøker, strøm på tavlen = SmartBoard, etc. I skolen har IKT blitt håndert som det C. Christensen betegner som "Sustaining innovation". Bevarende teknologi.  IKT har i liten grad (nå er jeg på generaliseringsnivå) endret noe som helst i skolen. Organisering, vurderingsformer, vurderingskriterier, fremmøtemønster, kompetansevurdering, alt er det samme. Derfor viser og undersøkelser at de som vinner i det analoge system er de samme som vinner i det digitale. Når Udir for noen år tilbake la frem forslag om nye vurderingskriterier freste lærerne i det digitale nettsamfunnet over at de måtte "kjøre buss" for å hente inn elevene til vurdering, noe som ga en innskjerping i fremmøteplikten på skolen. Det ble i liten eller ingen grad diskutert verdien av dette fremmøtemønsteret på de nye digitale kommunikasjonsmedienes premisser.  Kan en skaffe vurderingsgrunnlag på andre måter enn at elevene møter opp fysisk på skolen på det timeplanfestete tidspunkt. Hvem er denne modellen funksjonell for?  Lærere eller elever? Hva med frafall, vil det kunne minske med en mer fleksibel modell?  Må eleven møte opp på skolen til fastlagte tider i en verden med alle disse digitale løsningene?

Veldig mange lærere gjør en veldig godt jobb med å ta i bruk IKT i egen undervisning innenfor de rammer de har til disposisjon. Men vi praktiserer likevel fremdeles innenfor det eksisterende kunnskapsparadigmet. Hvem er dette systemet tilpasset for? Globalskolen er et skoletilbud i norsk, samfunnsfag og RLE for norske grunnskoleelever i utlandet. Dette er elever som fysisk befinner seg langt fra hverandre, men som møtes i det virtuelle klasserom. På grunn av tidsforskjeller må undervisningen foregå asynkront. Skolen opererer med 95-100 i svarprosent.  Elevene tar dette i tillegg til sin "ordinære" skolegang, og med større entusiasme. På Norsk Forbund for Fjernundervisning (NFF) sin årlige konferanse ble 66 år gamle Bente Rui kåret til årets nettlærer for hennes virtuelle klasserom for 6-åringer.  Kun digitalt fikk disse lese-og skriveopplæring. Hva sier dette om de etablerte sannheter om hva som er den gode opplæringssituasjon? Et annet poeng er at denne tildelingen viser at alder er ingen hindring.  Myten om at IKT i skolen vil bli så mye bedre når "de gamle" slutter gjøres til skamme.  De gamle i sinn eller skinn?

Pisk eller gulrot?

I høst har jeg hatt fem klasser i Master i skoleledelse hvor temaet har vært IKT og læring.  Dette er et stor og komplekst tema, og i en Master med et vidtfavnenede ambisjonsnivå sier det seg selv at dette temaet nok får mindre plass enn jeg skulle ønske.

Som tidligere skoleleder har jeg all respekt for omfanget og kompleksiteten i skolelederrollen. For å overleve og for å få dagen til å gå opp må en prioritere.  Dessverre er ofte IKT et slikt område som blir offer for kapasitetsbegrensninger. Mange skoleledere overlater dette "fagfeltet" til engasjerte lærere. ITU Monitor viser at bruken av IKT har gått tilbake i grunnskolen og hatt en vekst i vgs. Videre viser Rapporten "Monitor 2010 – Samtaler om IKT i skolen" at utfordringene nok er større enn de kvantitative tallene indikerer.

Mitt inntrykk er at det er lett å tilskrive skoleledere (og lærere) dårlige holdninger til IKT og læring som begrunnelse for manglende utvikling. Min erfaring er at så ikke er tilfellet.  IKT og læring er et stort og komplekst område, og det krever tid, interesse og engasjement å både tilegne seg det og å holde seg  oppdatert. Mange sliter med å finne veien inn. For andre er det som betegnes som "hygienefaktorer" en hindring. Det er et tankekors at digital kompetanse lovfestes som basiskompetanse uten at de fysiske forutsetningene for gjennomføring av dette kravet legges til rette. Det er stor forskjell på en laptop pr. elev i vgs og ett datarom på 300 i barneskolen. Hvor både maskiner og nett har sett bedre dager. Selv i velstandsNorge har ikke alle barn tilgang til slikt utstyr hjemme. Jeg fikk vite i dag at i Oslo kommune gjelder bærbarpc-ordning kun allmenfagselever, ikke yrkesfagselever.  Hva er det for slags forskjellsbehandling?

Både lærere og skoleledere trenger oversettere.  De trenger kompetansepersoner som kan være veiledere og pådrivere for å vise dem inn i "Digitalien", det digitale univers sine mange muligheter. I går hørte jeg på fremtidsforsker Lars Kobro som sa at innovasjon sjelden kommer innenfra bransjen selv.  Dette fordi våre modeller er så sterkt preget av etablert praksis at det er vanskelig å se nye muligheter.  Han viste til ulike mer eller mindre kjente uttalelser som vi i dag trekker på smilebåndet av.  Min tidligere sjef, Opplæringsdirektøren i Hordaland fylkeskommune, etterlyste pedagogene i forhold til fokus forskning og innovasjon på IKT og læring.  Mange av de kjente "guruer" og innovatører på området kommer fra andre fagfelt. (dette er på ingen måte ment som noen diskredit til alle de meget dyktige og kreative lærere der ute som bruker IKT forbilledlig i egen praksis).

Etter å ha jobbet tett på lærere i grunnskole og videregående skole, samt skoleledere i mange år er min konklusjon at vi trenger ikke flere tester, krav, lover og forskrifter (pisk) for å få IKT implementert i skolen på en god måte. Dersom dette oversettes for skolefolket, utstyret er på plass, vil praksis komme. Men det trengs tydelig ledelse, og prioriteringer. Dersom mulighetene synliggjøres vil de fleste lærere og skoleledere ønske å møte kravene om digital kompetanse i alle fag. De tilbakemeldingene jeg får tyder hvertfall på det, og jeg møter mange skolefolk.  Merkelig om det kun er de superpositive som kommer min vei. Men mange synes det er vanskelig.

Vi har fått et Senter for IKT i utdanningen. Dette Senteret bør bruke sin kompetanse og kapasitet til å nå ut til Norges skoleeiere (rådmenn og fylkesrådmenn) om hvilke grep det bør ta på eget bruk for å få fart på denne utviklingen. Se på de skoleeiere som får dette til, hva er det de har gjort? Trekke veksler på de ressurspersonene som faktisk finnes.

Myndighetene må og ta konsekvensene av egne vedtak og gjøre noe med den håpløst foreldete eksamensordningen.  Den MÅ tilpasses dagens (ønskete) praksis. ALLE vet at eksamen er den mest styrende faktor for innholdet i skolen, like it or not.

I går startet aksjonen "PC til eksamen".  Helt utrolig at dette ikke er en selvfølge i 2011. Her må det følges med i timen hos alle innvolverte aktører.

Sunday, November 13, 2011

Kampen om hegemoniet?

For tiden står jeg litt utenfor grunnopplæringen ved at jeg jobber med høyere utdanning.  Men interessen og engasjementet er ikke mindre av den grunn. Det skjer mye på utdanningsfronten for tiden.  Selv foreleser jeg i Master i Skoleledelse ved Handelshøyskolen BI, og blir stadig slått av strekket i laget med hensyn til IKT og læring.
IKT i skolen handler ofte om verktøy, indikatorer, virkemidler, LMS, etc. Vi snakker om IKT i skolen som om IKT "bare" er et nytt "læremiddel".

Som sosiolog er det fristende på påpeke at dette er noe mye mer og omfattende.  På 90-tallet skrev jeg den "profetiske" hovedoppgaven "Fra Perm til Skjerm.  Om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Om sammenhengen mellom samfunnsutvikling, organisasjonsutvikling og kunnskapsutvikling. Noe av fokuset var blant annet hvordan utdanningssystemet endrer seg som følge av ny teknologi.  Men ny teknologi gjør noe med maktkonstellasjonene i samfunnet. Så og i skolen. I noen hundre år, eller tusen år for den saks skyld har Læreren vært den viktigste maktperson i skolen.  Vedkommende hadde monopol på kunnskap, informasjon og organisering. Slik er det fremdeles (selvom mange lærere ikke opplever det slik).  Vi har et skolesystem som er bygd opp rundt læreren som den viktigste faktor for læring, læreren som "The Gateway to Learning".  "All forskning viser at den gode lærer er den viktigste enkeltfaktor for læring".

Jeg vil si til det: ja, det skulle bare mangle.  Alt annet ville være en falittærklæring for skolesystemet vårt. Men jeg drister meg til å spørre: hvis vårt utdanningssystem er så avhengig av enkeltindividers prestasjoner gjør det ikke da og systemet fryktelig sårbart?  Kan ikke og læreren være den viktigste faktor som hemmer læring?

Vi er alle mennesker, og vi vet at ikke alle kan være alt for alle hele tiden.  Vi har en lang yrkeskarriære, med ulike livsfaser, gode og dårlige dager.  Vi har kjemi med ulike mennesker. I en tid hvor kunnskap og kompetanse er så viktig, så komplekst er det ikke da for mye forlangt å forvente at ett menneske skal makte den jobben overfor alle sine elever alle dager gjennom en hel yrkeskarriære?  Det som var den gode lærer for meg, var ikke nødvendigvis det for mine medelever. UTEN at det gjorde vedkommende til noen dårlig lærer!

Hvor vil jeg hen med dette?

IKT - pc'er og andre dingser, trådløs kommunikasjon, instant access utfordrer maktrelasjonene i klasserommet.  Læreren har ikke lengre samme "makt" som vedkommende hadde i et analogt klasserom. Det gjelder makt over samhandling i klasserommet og kommunikasjon ut av klasserommet, tilgang på kunnskap og informasjon, dagsorden, samt at læreren opplever elever som er mye mer fortrolige med teknologiens irrganger slik at de lett omgår de begrensninger som legges på dem. Læreren opplever at deres autoritet undermineres, og fra en generasjon som ikke gir læreren respekt i kraft av posisjon, men i kraft av den legitimitet vedkommende makter å skape i klasserommet, gjør dette mange lærere frustrert. Lærerorganisasjoner og politikere sier at autoriteten til læreren må gjenopprettes, gjennom lønn, mer utdanning, høyere karakterkrav, disiplin, etc. Gamle løsninger oppfunnet i og for en annen tid. Disse faktorene vil ha liten eller ingen effekt hvis en ikke tar inn over seg at utdanningssystemet må gjennomgå dypere strukturelle endringer for å møte morgendagens verdiskapere.

Læring er en sosial konstruksjon. Læring skjer i interaksjon med andre mennesker. Læring skjer ved at en skaffer seg et sett av kunnskaper som en prøver ut i ulike sammenhenger, og på den måten skaffer seg erfaringer som igjen gir grobunn for ny læring.

Ved alle våre videregående skoler, høyskoler og universiteter har i dag elevene tilgang på det kraftigste verktøy for læring som historien har gitt oss: ulike varianter av dingser med øyeblikkelig kommunikasjon til  ulike kunnskapskilder og mennesker vi aldri før i historien har sett maken til.

Med menneskets kapasitet for læring og utvikling er dette et fantastisk uutnyttet potensiale. Men innenfor dagens skoleregime ikke mulig. Vi sitter fast i tidligere utdanningsminister Kristin Clemmets ett-talls tyranni: en klasse, en lærer, ett fag, en time. Denne modellen mener jeg er det største hinder for god bruk av IKT i skolen. Før det røskes i den tror jeg vi vil fortsette de evinnelige runddansen vi holder på med i dag, i varierende grad.

Vi er redde for å ta tak i denne modellen, av flere grunner.  Delvis fordi vi mangler alternative modeller, delvis fordi dagens modell er et maktregime (fryktelig uttrykk i dagens Norge utenfor sosiologiens kretser, ett ord som er så negativt ladet at vi erstatter det med respekt og autoritet).

Makt er et problematisk ord, og mange vil steile ved min bruk av dette i denne sammenhengen, men jeg bruker det likevel. Når læreren er den suverene autoritetsperson i kraft av sin posisjon som lærer og sin kompetanse (husk læreren er en leder, med dertilhørende makt) og denne utfordres ved manglende kompetanse innen utnyttelse av IKT i undervisningen skjer det ulike, velkjente prosesser.   Myndighetene kan vedta lover og regler så mye de vil, men gis ikke disse stolte og ærekjære fagpersonene veier inn i bruk av IKT på en god pedagogisk måte vil de ta i bruk alle triks i boken: harsellering, undergraving, tilbaketrekking, kritikk, alt med faglig begrunnelse.

Videre burde ikke lærere få lov til å være så alene som de er i sin lærergjerning.  Læring og faglig utvikling er en kollektiv prosess, og for lærere.  På samme måte som elevene må lære seg å prestere i samhandling med andre, må vi se på organiseringen i skolen slik at lærere og arbeider på en annen måte.

Lærerrollen må omdefineres for å møte de utfordringer og muligheter IKT gir oss.  Det snakkes mye om PLN (personlige læringsnettverk). Men PLN er bare en bitte liten del av noe mye større og viktigere som skolen må ta inn over seg: PLO - personlige læringsomgivelser, hvor PLN er en del av dette. En slik modell av skolen vil endre lærerrollen. Det betyr på ingen måte at den gode lærer blir mindre viktig, men den blir annerledes, og maktbasen til læreren kommer fra andre faktorer enn i den tradisjonelle modellen. Spørsmålet er ikke OM dette skjer, men når og hvordan.  Som Clayton Christensen & co påpeker: utdanning er av de få sektorer som enda ikke er blitt influert av disruptive teknologier - men det vil skje......