Sunday, January 29, 2012

Do what you do best, and link to the rest.

Vi ser ofte ikke skogen for bare trær, innenfor vitenskapen kaller dette paradigmer. Paradigmer er en virkelighetsforståelse som ikke blir utfordret, det er rammer vi tolker og avkoder verden innenfor.  Disse virkelighetsforståelsen er sterke, de overlever gjennom generasjoner.  De blir det sosiale univers sitt svar på gener, og kalles for memer. Meme er en idé, oppfatning som lever sitt eget liv. Vårt syn på kunnskap og kompetanse er et slikt meme. Det daterer seg langt tilbake i historien.

Det ene kan betegnes som håndverkertradisjonen - learning by doing. En lærling arbeidet side om side med en mester, lærte sitt fag gjennom prøving og feiling, under råd og veiledning fra en eldre mer erfaren arbeider.  Gjennom å praktisere ble en dyktig i sitt fag, enten en var bonde eller murer.

Det andre er den akademiske tradisjonen, som fokuserer på mer abstrakte kunnskaper, refleksjoner og innsikt. Den baserer seg på helt andre overleverelsesmåter. I antikken var det en lærd som hadde sine studenter som vedkommende (stort sett en han) var i dialoger med og hadde forelesninger for. Sokrates er jo et kjent navn i denne sammenhengen.  Han baserte seg på muntlige overleveringer og likte dårlig at studentene skulle lære å lese og skrive. I Platons Faidros sier Sokrates:

"skrift" vil gi glemsel i lærlingenes sjel, for nå vil minnet neglisjeres.  Av tillit skriften vil de sette sin lit til hukommelsen i de ytre, fremmede tegn, ikke til seg selv.  Så ikke et hukommelsens, men et påminnenelsens middel er "skriften" . Og du gir ikke lærlingene visdommens sannhet, men dens skinn.  De vil nå få vite mye uten undervisning, og vil tro de kan mene en hel masse.  Og de vil bli ubehagelige å omgås, da de ikke er blitt vise, men skinnvise. 

For mer om Sokrates sin skriftkritikk kan du se her.

Er dette kjente ord ved vår overgang fra analog, bokbasert kultur og kunnskapssyn til en digital?  Argumentene er ikke av ny dato. Kanskje et meme som har overlevd?

Hverfall: uten at kunnskap ble løsrevet fra den som bar på den,  ved at den ble skrevet ned, gjort fritt tilgjengelig uavhengig av tid og rom, hadde ikke vi i dag kunne tilegne oss Sokrates visdom.  Den ville heller ikke vært spredt ut over hele kloden slik den er i dag.  Det neste skrittet ble jo boktrykkerkunsten, som kunne massetilgjengeliggjøre denne kunnskapen for en billig penge.

Men om vi snakker Sokrates eller Gutenberg: informasjon er fortsatt et knapphetsgode.  Da en ikke kan snakke med Sokrates eller bære sitt bibliotek med seg, må denne informasjonen lastes ned på vårt internminne, hukommelsen. Vi laster det ned enten via en forelesning (Sokrates) eller en bok (Gutenberg) og viser gjennom en test (skriftlig, alene) at det er på harddisken og kaller det kompetanse. Denne formen for læring og evaluering sier intet om evne til å anvende kunnskapen, forståelse, refleksjon, samt en hel masse andre ferdigheter som er nødvendig. Ordet praksissjokk sier vel sitt.

Denne formen for lagring av informasjon var helt nødvendig i et samfunn hvor informasjon var mellom to permer eller i hodene til folk. Det var ikke et alternativ å bære med seg 300 bøker, søke seg gjennom et bibliotek eller å løpe og spørre vise personer til råds ved enhver anledning.  En måtte ta en viss del av det mennesklige RAM i bruk.

Takket være den preserveringen som fantes i nedskrevet tekst økte kunnskapstilfanget.  Nye generasjoner kunne stå på skuldene til giganter og strekke seg lengre, selvom de bare var dverger. Mengden informasjon økte, kunnskap og kompetanse ble mer komplekst.  Vi fikk en akademisk arbeidsdeling og fagblokkene har bare økt i tilfang og omfang. Spesialisering ble måten å overleve, men det ble og et tveegget sverd, for jo mer en kunne om sitt eget felt, jo mindre kunne en ofte om andre fagfelt, og sammenhenger og kompleksitet kunne lett gå tapt. Renessansemennesket ble ikke det rådende kunnskapssyn.

Organisasjoner har og en tendens til å reprodusere seg selv. Evolusjonslogikken gjør sitt inntog her og. Survival of the most adaptive.

Det snakkes ofte om ulike intelligenser og ulike læringsstiler. Vi har en tendens til å koble det opp mot intelligens.  I dette utdanningssystemet som baserte seg på nedlasting av informasjon via lytteevnen (forelesninger) og leseevnen (bøker) og reprodusere det på en test, ble de som var gode på dette vinnere, og de andre tapere. De førstnevnte egnet seg for utdanning, de sistenevnte ikke.  Slik silte og selekterte systemet, og de som passet inn fikk sin overlegenhet bekreftet og gikk i sin tur inn i systemet og reproduserte og institusjonaliserte det systemet de behersket, det systemet de var vinnere i, og fikk dermed sitt selvbilde og verdenbilde bekreftet.

Men verden går videre, og ettersom samfunnet utvikler seg, og behovet for kunnskap og kompetanse øker kommer disse som tidligere ble silt ut av utdanningssystemet dypere og dypere inn i det. I stedet for at utdanning på stadig høyere nivå var et elitefenomen for "spesielt interesserte", blir det nå et massefenomen, og de tidligere priviligerte, de med definisjonsmakt føler nå sitt hegemoni truet. Deres bastion for makt, autoritet, penger, respekt forvitrer ettersom stadig større del av befolkningen tilegner seg det de før hadde eksklusivitet til.  Noen som har hørt at en må gjenreise respekten for læreren? Dette er noe en mener en kan vedta, blant annet gjennom å gjøre nåløyet for å bli lærer mindre (karakterkrav) (økt eksklusivitet) og økt belønning (mer lønn)(økonomisk makt - si meg hva du tjener og jeg skal si deg hvem du er).

Problemet er at verden fortsetter å gå videre. Den digitale informasjons- og kommunikasjonsutviklingen bidrar igjen til at samfunnet endres. Hadde jeg levd opp til hvordan samfunnet har endret seg hadde jeg ikke skrevet dette lange blogginnlegget. Dette viser bare at jeg er sterkt sosialisert, opplært og fortrolig med et gammelt paradigme. Det jeg hadde gjort var å laget en video, med tale, animasjoner, og enda bedre interaktivitet. Da ville jeg nådd mange flere med det jeg vil si. De fleste som leser blogger er falt av for lenge siden.

For skrift, slik vi kjenner det, kommer ikke til å være det dominerende medium for formidling av informasjon. På Learning Without Frontiers påpekte Lord Puttnam at stemmegjenkjenning og ulike former for bevegelsesteknologi vil ta over. Dette er bare i sin spede begynnelse. Men det kommer og det kommer fort.  Det er mange grunner for dette.  Det ene er selvsagt den teknologiske utviklingen. Ray Kurzweil snakket i sitt foredrag om den eksponesielle veksten i informasjonteknologi, og ved å estimere eksponesiell vekst kunne en forutsi når markedet vil flippe. Det går tregt til å begynne med, men etterhvert går det fort, og vi ser alle det når vi tenker 5 år tilbake hvordan verden så ut da, for ikke å snakke om 10- 15 år. Men det andre, og kanskje enda viktigere etter min mening, og som jeg ikke har hørt noen fremheve er den globaliseringen som finner sted. Avstand blir uten betydning i et globalt arbeidsmarked.  på konferansen Fremtiden næringsliv på BI Nydalen i forrige uke ble denne globaliseringen fremhevet av mange av innlederne, som alle er topper innen norsk og internasjonalt næringsliv.  Behover for vilje til å flytte på seg ble understreket, og norske arbeidstakere er for lite villig til å reise utenlands. Tilsvarende har vi i vår lyntogdebatt fått argumentene om at lyntog er feil, folk må flytte på seg. Sentralisering.

Dette representerer et tilsvarende gammeldags syn på mennesker som vi sliter med innen utdanning. Dette er synet fra industrialismen: menneskene må komme til jobbene og utdanningsinstitusjonene, og ikke omvendt.  Men mennesker er hele individer, vi er mer enn jobb og utdanning, vi har sosiale og geografiske røtter, vi har interesser, følelser og relasjoner. Så lenge det ikke handler om liv eller død, skal det sterke incitamenter til for å flytte på seg, enten det er for å ta utdanning eller å jobbe.

I et globalt arbeids- og utdanningsmarked vil ikke det være like nødvendig, men dine medstudenter og kolleger og samarbeidspartnere vil ikke nødvendigvis snakke samme språk som deg, de vil ikke nødvendigvis bruke samme skrifttegn som deg. Da blir det viktig å finne måter å kommunisere og samhandle på som krysser språk, kultur, geografi og tidsgrenser. Skrift vil ikke lengre være en slik.

Tilsvarende vil ikke lengre vår innebygde harddisk være tilstrekkelig for å lagre, bearbeide og formidle den nødvendige informasjon. Vår evne til å finne, laste ned, prossessere og lagre informasjon er ikke i nærheten av hva en maskin kan. Houdinis kapasitet går utenpå de beste sjakkspilleres. Videre har Watson dunket verdens beste spillere i Jeopardy. Dette omtales som kunstig intelligens, og den vil bare øke etter hvert som årene går.  En maskin vil kunne scanne alle verdens databaser, prossesere informasjonen og finne "svaret" mye raskere enn noe menneske kan.

Så hvorfor behandler vi mennesklig intelligens og kapasitet som maskiner?

Dersom en er redd for at mennesket skal bli erstattet av maskiner skal en bare fortsette med denne praksis. Condrad Wolfram tok opp problemet med fokus på calculus, regneferdigher, i sitt innlegg på Learning Without Frontiers.  Han mente at det ble kastet vekk altfor mange timer med drilling av regneferdigheter når det bare var en av flere nødvendige kompetanser innen matematikk, og en maskin kunne gjøre det så mye raskere for oss uansett. Hvorfor bruker vi tid på det en maskin kan gjøre for oss, og som den gjør mye bedre? Jeg husker fra når jeg tok sosiologi hovedfag på 90-tallet. I vårt metodeseminar fikk vi gjennom et par tastetrykk frem beregninger som tidligere ville vært en hel hovedoppgave i seg selv.  Wolfram påpekte at refleksjon, eksperimentering, analyser er mye viktigere enn disse regneferdighetene. Ikke ga det dypere innsikt heller. Dette foredraget kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.

Men memer dør ikke frivillig, spesielt om noen finner dem hensiktsmessige.  Så vi fortsetter business as usually. Når vi innfører rett til videregående opplæring for alle, og ser et stort frafall, ser vi ikke på systemet.  Er det systemet som det er noe i veien med?  Nei, det er studentene (som om det kan være noe galt med dem). Ikke alle passer til høyere utdanning, ikke alle er like intelligente. Det er viktig å sortere, og det er viktig å fortelle taperne at de er tapere.  Dette gjør karaktersystemet så godt for oss.  Det er så effektiv at vi bør innføre det i barneskolen, ellers kan de jo i forvillelsen og misforstått snillisme fra læreren sin side komme til å tro noe annet.  Myten om at karakterer er motiverende og sier hvem som er kompetent og hvem som ikke er dyrker vi.  Klart den er motiverende; for dem som får gode karakterer.  Deres overlegenhet kommer jo svart på hvitt (skal ikke ta hele debatten om reproduksjon av ulikhet her, men kan og påpeke at dette handler vel så mye om reproduksjon av makt og sosiale skiller). Måten å løse frafall på er å gjøre noe med de lærende, ikke systemet, annet enn kanskje å manifestere det enda sterkere.  "Ikke alle passer jo inn."

Tilsvarende for høyere utdanning.  Nå viser tall at kun 10% får med seg det som formidles gjennom en forelesning. Forsåvidt lite nytt i det, med høyere utdanning er strukturert rundt denne modellen.  Av mange grunner, blant annet fordi det er disse 10% som fortsetter i utdanningssystemet, og reproduserer det. De andre har egentlig ikke noe der å gjøre.

Mine avsluttende kommentarer på et altfor langt blogginnlegg, som jeg egentlig kunne tenkt meg å fortsatt, er at dette kunnskapssynet, denne kunnskapsmodellen, dette synet på mennesklig verdi er utgått på dato og selvdestruktivt. Vi er nødt til å dyrke mangfold og spisskompetanse, vi er nødt til å innse vår gjensidige avhengighet. Alle har en kunnskap og innsikt som er verdifull for helheten. Ingen skal eller kan kunne alt, men alle kan noe.  Sammen kan vi alt, og sammen er vi mer enn summen av enkeltindividene. Derfor må vi vekk fra de snevre standarder som råder innen utdanningssystemet, vi må løfte vårt snevre nasjonale blikk og se vi er en del av en global kunnskapspool.  Når all verdens informasjon bare er noen klikk unna trengs ikke informasjonen lastes ned på interminnet, det kan outsources til Google, Wikipedia eller hva det måtte være. Vi må være kritiske, reflekterende, samarbeidende og kommuniserende lærende. Ikke kaste vekk tiden vår på å memorere forgjengelig informasjon fordi noen har bestemt det, fordi det står på pensum,  Vi lærer det som engasjerer, det vi trenger huske.  Minnet blir ofte en bieffekt av annen aktivitet. Vi må se på hva vi fremmer og hva vi hemmer i denne prosessen. På Learning Without Frontiers ble det presentert en vidunderlig analogi. Fotball er en engelsk og skotsk oppfinnelse, og den representerer det engelske klassesystemet med en på topp, og en rad med arbeidere i forsvar. Spillet gikk frem og tilbake, og når der kom inn hackere gikk spillet på langs. Så på 70-80 tallet kom det disruption inn i fotballen fra Nederland, alle kunne spille ballen, ikke bare spissene. Laget bestod av 11 spiller som deltok aktivt. Slik bør og vårt skolesystem være. Alle deltar i læreprosessen og kunnskapsproduksjonen. Et klasserom bør være som Barcelona.

Som en avslutning legger jeg ved Jeff Jarvis sine glimrende refleksjoner forelesningens fremtid.

We have to move the student up the education chain. We are no longer in the industrial age.  We are in the Google age.
Schools must shift from being a factory, but an incubator.  



Friday, January 27, 2012

Learning Without Frontiers 2012

Jeg sitter her og skal fordøye inntrykkene etter to dager med Learning Without Frontiers 2012. To spennende dager fullspekket med tankevekkende, kunnskapsrike, disruptive og innvovative foredrag.  En forsamling jeg følte meg helt hjemme i, som prediket tanker og tilnærminger jeg deler, men som ikke bare befinner seg på en annen planet en de hverdagslige realiteter hjemme på berget, men i en helt annen galakse. Jeg tenker at når det finnes så mye kunnskap og kompetanse der ute, når det er så spennende og visjonære mennsker, hvorfor lyttes de ikke til, hvorfor får denne innsikten ikke praktisk betydning.  Hvorfor forblir det lukket inne på "vekkelsesmøter" som disse konferansene er.  En møteplass for spesielt interesserte.

Lord David Puttnam innledet dag to. Han fortalte at han dagen etter skulle til Scotland og holde et foredrag for 1500 skoleledere/rektorer, og at en slik happening ikke ville ha kunnet finne sted for få år siden, så det går fremover.  Men han, Stephen Heppell og Sir Ken Robinson (alle hadde innlegg under konferansen) hadde hold på i 20 år, og lite hadde skjedd.  Nå måtte folk ta grep for han kom ikke til å være her i 20 år til, og han ville gjerne se endringer.

Ja, det vil jeg og!

Hvis jeg skal oppsummere hovedinntrykket fra konferansen er det at nesten samtlige talere står for et fullstendig annet kunnskapssyn en det som råder i dag. Både skolefolk og skolepolitikere står i en tradisjon som er milevis fra hva konferansen uttrykte, selvom de ønsker de samme resultatene. Noam Chomsky innledet konferansen via videolink.  Han snakket om hva er hensikten med utdanning.  Han skilte mellom enlightenmentoppfatning, hvor innstillingen er at elevene/studentene skal skaffe seg kunnskap for å kunne utfordre, utvikle og bruke tankene fritt og central indoctrination, hvor intensjonen er at elevene/studenten må lære seg å følge ordre og innordne seg. Spesielt etter de opprørske 60-årene fikk dette synet vind i seilene, ungdommen ble for opprørsk. Holdningene var at de institusjoner som er ansvarlige for indoktrinering gjør ikke jobben sin – skole, kirke, yrkesfag. Utdanningen fanger ungdommen i gjeld, slik at de blir konforme og lydige.
Chomsky problematiserte om de lærende ble trent for å passere testen eller om de ble trent for å lære seg å tenke selv og produsere kunnskap.  Dette er  to motstridende syn.

Når han sier det tenker jeg jo umiddelbart på C. Christensens Disrupting Class. Christensen spør hvilken jobb skal skolen gjøre? Min oppfølging blir da: er dette en diskusjon vi reelt tar eller blir det bare metadiskusjoner, hvor vi snakker forbi hverandre?


Chomsky pekte og på den veksten i teknologi som vi opplever, men tok vel litt brodden av forsamlingen når han sa at de teknologiske endringer vi opplever nå ikke har samme betydning som teknologien hadde for hundre år siden. Skiftet fra en skrivemaskin til pc, er ikke i nærheten av hva overgangen fra seilskip til dampskip betydde. Tilsvarende for andre teknologier. Til det vil jeg svare at tja, men slike ting blir vanskelig å sette opp mot hverandre, uansett er vi inne i en tid med store endringer.  Og med hensyn til skrivemaskin (og håndskrift vil jeg tilføye), understreket en annen foredragsholder at tastaturet er ut. Det som blir fremtiden er stemmegjenkjenningsteknologier og "gestures". Det vil si ulike former for touchteknologier og bevegelsesteknologi.  Vi ser dette allerede i sin spede begynnerfase i Apples Siri-teknologi, og Wii-spill. Som det ble påpekt i et annet foredrag, vi har å gjøre med eksponensiell vekst (blir et eget blogginnlegg), dette kommer fortere enn vi aner.

Teknologien er nøytral, det er hva du bruker den til som avgjør. På samme måte som kjernefysikk kan brukes til å lage energi og å lage atombomber, så kan annen teknologi være et tveegget sverd.
Internett  er verdifullt om du vet hva du ser etter. Du kan ikke søke kunnskap uten et rammeverk for din kunnskap, hva kan vi se etter, hva er relevant, etc. Dette er en viktig kompetanse.

Videre: Assesment vs autonomy.
Å ta tester kan være av nytte både for den som tar testen og for instruktør, som en tilbakemelding, men ut over det sier ikke testen så mye. En person kan gjøre det glimrende på en test, men forstå lite. Du kan ta et kurs du er lite interessert i, lese hardt og bestå testen, og noen uker senere ha glemt det meste.
Testing kan ta fokuset vekk fra hva du holder på med.  Chomsky startet, men dette var et gjennomgangstema på konferansen (og en veldig sterk kontrast til vårt hjemlige syn på skole og utdanning) med å hevde at et barn hadde kommet bedre ut om de hadde fått fulgt sine interesser i stedet for å lære for å klare testen. (Dette vil jeg utbrodere i senere blogginnlegg).

It doesn’t matter what you cover, but what you discover.

Utdanning er kun for å få studentene til et punkt hvor de kan lære selv.

(Flere blogginnlegg vil komme her og på BI LearningLabs blogg).

Tuesday, January 24, 2012

Ledere på sosiale medier.

Når en leser i pressen og ser på en del uttalelser kan det se ut som sosiale medier er noe "alle"bruker, og at det fullstendig har endret vår samhandling.  For oss som har brukt det noen år, og som tilbringer mye tid på sosiale medier er det en selvfølgelig, nødvendig og usynlig del av hverdag, samhandling, kommunikasjon og læring. Det er lett å glemme at ikke alle opplever det slik.  Det heter seg at de født etter 1990 er digital innfødte og de født før er digtale imigranter.  Vel, det vil si at dagens lederkorps er digitale imigranter, og for dem er ikke sosiale medier noen selvfølge.

Sosiale medier er nytt, ukjent, de er preget av fordommer og kunnskapsmangel, samt at der er en del holdninger som skaper barriærer. Jeg møter med jevne mellomrom denne kollisjonen av erfaringer og virkelighetsopfatninger, og hver gang er det som en rude awakening.

Jeg vil si det så sterk som at i dag går det ikke an å jobbe i skolen uten å være på sosiale medier.  Dette fordi det handler om innsikt og kompetanse. Hva som skjer i cyberspace er så viktig for vårt samfunn og vårt demokrati at dette er noe en selv må ha førstehåndskjennskap til, og kompetanse i.  Spesielt om en skal jobbe med barn og unge og forberede dem for ikke bare morgendagens samfunn, men dagens. Barn og unge er på nett i dag, like it or not, men hvordan og hvilken kompetanse de tilegner seg er så ymse.  Dette er altfor viktig til å overlates til tilfeldighetene.

I fjor høst hadde jeg flere klasser på BI's skolelederprogram hvor jeg snakket om IKT og læring, med fokus på blant annet sosiale medier, og betydningen av at de som skoleledere er tilsted på sosiale medier og at sosiale medier er noe annet enn statusoppdateringer om hva en har hatt til frokost eller at den lille poden har tatt sine første skritt.  Sosiale medier er det og, men det er så mye mer en ekshibisjonisme. Mange har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg har gitt dem et nytt syn på sosiale medier og mulighetene.  Det gleder meg selvsagt.

Men det er ikke nok å snakke, en må og gjøre, så i år går vi et skritt videre. Jeg har vært på Politihøyskolen og snakket om lederes bruk av sosiale medier. Politiet er en etat som er god på sosiale medier. Mange politidristrikt er på Facebook og twitter.  Flere politimester har sin egen twitterprofil og twitter flittig, blant annet politimesteren i Telemark og Vest-Finmark. Sistnevnte blogger også. Til tross for denne synligheten og gode bruken av sosiale medier er det en betydelig tilbakeholdenhet i forhold til utfordringer knyttet til å ytre seg i det offentlige rom på denne måten.  Mye er selvsagt fordi formen er ny og uvant, og ikke alle føler behovet, men vel så mye går på roller, rolleforståelse, linjer, hva kan en si og hva kan en ikke si, hvem er en på nett. Men når det er sagt, er lederne likevel positive til å skaffe seg erfaringer. 

Utfordringene for politiet er mye de samme som for skolelederne, de er offentlige  myndighetspersoner, ledere. De skal markedsføre, informere, kommunisere og samhandle med sitt lokalsamfunn, sine brukere. Sosiale medier bør være en viktig kanal som skole og skoleledelse bruker for å fortelle om skolen sin, aktuelle saker, hvor skolen kan nås, etc. Mulighetene er mange. Det er viktig skolelederne skaffer seg erfaring. På BI ønsker vi at våre skolelederstudenter skaffer seg konkret erfaring med bruk av sosiale medier, og vil sette i gang ulike prosjekter. Hvike erfaringer vi gjør oss blir spennende. Men skolelederne er en positiv gjeng.

Tuesday, January 17, 2012

BI Debatt

I dag går debatten om hva som gjør at en forelesning blir så populær at den legges ut på YouTube og ses av over 300 000?  Du kan lese mer her.  Du kan og følge live straming fra kl. 12.00 her.


Wednesday, January 11, 2012

Sosiale medier i Akademia

Før jul ble en av BI´s forelelsere kjendis på sosiale medier etter at en av studentene filmet forelesningen og la den ut på YouTube. Forelesningen lå temmelig ubemerket der noen måneder før den ble oppdaget under eksamensforberedelsene og da spredte den seg som ild i tørt gress, og Tor ble blant de mest sette på VGTV i desember, intervjuet på TV2 Nyhetskanalen og Dagsnytt 18.

For Tor har dette vært en positiv opplevelse, men for Akademia er dette en ny virkelighet. En verden som utfordrer etablerte regimer og praksiser.  På BI har vi selvsagt hatt våre runder på denne saken, og nå tar vi Debatten. Den 17. januar arrangerer BI LearningLab en debatt i BI´s lokaler i Nydalen hvor vi har invitert ulike delatakere for å se på hva som gjør at en forelesning blir spredt på sosiale medier, og hvilke utfordringer vi møter. Vi har invitert Eirik Newth  til å lede debatten.  Tor Haugnes vil selvsagt være i panelet.  Det vil og Bent Kure, Seniorrådgiver - Gruppe for digitale medier i læring, Universitetets santer for informasjonsteknologi (UiO),  Cecilie Staude, Høyskolelektor (BI),  Mats Kirkebirkeland, student og politikk og samarbeidsansvarlig i studentforeningen SBIO, Lene Stalsberg Møll, student og tidligere informasjonsansvarlig i studentforeningen SBIO


Debatten vil finne sted i Oasen på BI, som er samme sted som NRK bruker når de sender Debatten fra BI.