Nå er flere av årets klasser i Rektorskolen i gang, og jeg må si det er en flott gjeng skoleledere som har satt seg på skolebenken for å utvikle sin kompetanse som skoleleder for det 21. århundre. Mitt bidrag er å snakke om ikt i skolen, og her vil jeg komme inn på noen av de utfordringene som er knyttet til dette fagfeltet.
Ikt i skolen ble innført som en grunnleggende kompetanse i alle fag i K06 - Kunnskapsløftet. Vi vil aldri finne på å sende inn lærere i en klasse som ikke har adekvate muntlige eller skriftlige kunnskaper, de matematiske kunnskaper er det for tiden stort fokus på. Men vi tillater, altfor ofte uten problemer, at det er lærere i klasserommene uten adekvat digital kompetanse. Vi bruker argumentet at alt blir så mye bedre når de unge lærerne kommer til, og at vi må la den og den lærer være i fred fordi vedkommende har "bare" 5 år igjen til pensjonsalder. Men er dette godt nok? Kan vi, 6 år inn i Kunnskapsløftet, godta en slik tilnærming? En elev som går i 3 klasse får bare 3 klasse en gang, en elev som går i 9 klasse får bare 9 klasse en gang. Skal denne/disse elevene få et mindreverdig opplæringstilbud fordi deres lærer nærmer seg pensjonistenes rekker og nekter å holde seg faglig oppdatert? Kan en som sitter i skranken i banken si: jeg velger å stemple bankbøker fordi jeg ikke vil lære meg ikt de årene jeg har igjen av min yrkeskarriere?
Mange roper på forskningsdata og bruker manglende forskningsdata som begrunnelse for å ikke foreta seg de store grep. Vel, det er noen utfordringer her. Skolen er et system med lange tradisjoner og dype paradigmeforståelser, men vi er nå ved et paradigmeskifte med hensyn til kunnskap og kompetanse. Ikt i skolen er et fag i innovasjonsfasen, og et bevegelig mål. Fag i innovasjon har begrenset med erfaringsbasert forskning. Dette sier seg selv. For å ha noe å forske på må noen foreta endringer av praksis slik at forskerne får praksisdata, videre tar det tid å innhente og bearbeide forskningsdata og det kan ta 5-8 år å få forskningsdata publisert. Dersom vi ser på dette fagfeltet: ikt i skolen, hvilken relevans har 5-10 år gammel forskning for dagens praksis og utfordringer? For 3 år siden var det ingenting som het iPad, nå flommer skolene over av disse enhetene. Skolene kan ikke forvente at departement og direktorat skal fortelle dem hvordan ta i bruk ikt i skolen. De må stole på egen kompetanse og selv prøve seg frem. De må konstant vurdere og evaluere og hente egen erfaring med hva som virker og hva som ikke virker. Å ikke gjøre noe er intet alternativ. Skolene må være innovatører, de må tørre å feile, og de må konstant vurdere egen praksis. Det er ikke til å stikke under en stol at ikke alle forsøk på å ta ikt i bruk i skolen vil være like vellykkete. Men er det en god nok unnskyldning for ikke å prøve?
Videre kan vi ikke bare sette strøm på eksisterende praksis og bli overrasket over at ikt ikke er noen sesam, sesam løsning. Det er ikke slik at "alt" blir så mye bedre om det blir digitalisert, og at dette digitale er umiddelbart intuitivt. Sosiale medier i utdanningen er bra, men det er ingen stor overraskelse at det krever sitt å ta dette i bruk på en god måte.
Til slutt i dette blogginnlegget: hva skal elevene lære i det 21. århundre? I en global verden med eksponentiell vekst i informasjon, kan vi drive å snevre inn hva de skal lære? Sette fokus på et sett av standardiserte basiskunnskaper som "alle" skal kunne og som vi kan måle på standardiserte tester? Alle som jobber med gruppedynamikk vet at de kjedeligste og minst innovative grupper er dem hvor alle kan det samme og har samme bakgrunn. Grupper med ulik kompetanse og bakgrunn, hvor en klarer å la gruppen være mer enn summen av individene er mye mer produktiv og spennende. Hvis vi driller vår elevmasse i en begrenset del av all den kunnskap og kompetanse som finnes "der ute", gjør dem veldig like og homogene, og prøver å bli lik "alle andre", hvilken sjanse vil våre elever ha på det globale arbeidmarked? Når det er flere genier i "en landsby i India" enn det er mennesker i Norge, er da dette en farbar vei? Hva med i stedet dyrke mangfoldet, la elevene utvikle kunnskap og kompetanse som er mer unik for den enkelte elev, fokusere på deres styrker, prøve å skille seg ut, være annerledes og unik? Vil ikke det være en mer levedyktig løsning for Kunnskapsnasjonen Norge i det lange løp?
No comments:
Post a Comment