Sunday, December 21, 2014

Inn i skyen

2014 har vært et hektisk år på mange måter.  Store interessante prosjekter har funnet sted på BI, MOOC-utvalget leverte sin rapport NOU 2014:5 MOOC til Norge , jeg har hold foredrag på konferanser i inn- og utland. Det som kanskje er en fellesnevner når jeg ser tilbake på dette året er hvordan skyen i økende grad dominerer vår interaksjon. På Microsoft sin Education Leaders Briefing i Brusseles i slutten av oktober var dette en av trendene som ble trukket frem, hvordan vi flytter stadig flere tjenester ut i skyen, og vil være uavhengig av hvilke plattformer og enheter vi bruker for å få tilgang til tjenestene i skyen.  På LeWeb i Paris i desember ble denne overgangen til skyen ytterligere understreket ved at de fleste som presenterte sine produkter der var virtuelle tjenester.  Det var få fysiske produkter og gadgets. Det var en del snakk om wearables og drones, men de også koblet sammen ulike funksjoner i skytjenester.



Saturday, November 8, 2014

Oppia - verktøy for å lage interaktivt innhold for utdanning.

For noen uker siden var jeg i Palo Alto, California. Å være der føles som å komme til en annen galakse. Mentalitet og holdninger er så annerledes enn her hjemme. Mens vi fokuserer på progresjon, kjernefag og disiplin, fokusereres det her på lek, kreativitet, samhandling og deling.  Ikke tro at dette gjøres av ren veledighet. Den kapitalistiske mentaliteten er sterk. Og få steder er den vel sterkere enn hos Google.

Jeg var så heldig at jeg ble invitert med på et besøk hos Google. For en nerd som meg var det selvsagt stort.  Foruten å bli fasinert av omgivelsene deres, hvor estetikk, lek og kreativitet preget, var jeg så heldig å få møte Sean Lip.

Som mange sikkert vet har Google-ansatte en arbeidstidsordning som innebærer at de 20% av arbeidstiden får gjøre hva de vil. Det vil si, Google legger seg ikke opp i om de spiller golf, sover eller arbeider på egne prosjekter.  Dette er noe av den mest produktive tiden de ansatte har.  Når tanke og kreativitet settes fri er det utrolig hva som kan dukke opp. Sean er opptatt av utdanning, men synes ikke dagens MOOC-tilbud er gode nok. Han savner interaktivitet i MOOCene. Så han kom opp med ideen til Oppia. Oppia er en plattform hvor ikke-tekniske brukere kan lage online læringsaktiviteter. Tanken er at det skal være så enkelt at hvem som helst kan bruke det.  Til forskjell fra mange andre løsninger er Oppia slik at det utvikler seg i takt med brukerne, og den enkelte får tilbakemeldinger på sine aktiviteter og læringsveier.  Oppia er ikke del av Google, selvom Googles folk utvikler det, men basert på åpen kildekode, nærmere bestemt Apache License 2.0.

Oppia er fremdeles i utviklingsfasen, og de som ønsker kan bidra.




Den kalde skolen

I dag er news feeden min på Facebook fylt med dystre historier.  Det er VGs reportasje om et ungt liv som sluttet alt for tidlig på grunn av mobbing, om en annen gutt som sultet i hjel eller andre former for omsorgssvikt. Dette er ekstreme utslag av barns hverdag i verdens beste land å bo i. De små, de mest sårbare av våre medborgere, de uten stemme til å fortelle hvordan de har det. Dette er historier som skjærer i hjertene våre og som vi alle er enige om at slik kan vi ikke ha det.

Men hvordan ser vi egentlig på barn?

Er barn individer med ulike behov og forutsetninger for å håndtere de daglige utfordringer?

Alle barn i Norge har en fellesnevner: skolen.

Hvordan forholder skolen seg til disse barna?

Ta to barn: den ene kom hjem til varm middag, slappet av før mor eller far hjalp til med lekser. Etter en hyggelig kveld og god kveldsmat, sov barnet sin skjønnhetssøvn, stod opp til en god frokost, fikk med en god matpakke og dro til skolen.

Ved siden av dette barnet sitter et annet barn. Dette barnet kom hjem til tomt hjem, foreldrene kom sliten hjem, det barnet fikk å spise var en Grandiosa som barnet varmet selv. Om kvelden krangler foreldrene slik at barnet ikke får sove, og om morgenen sleper barnet seg av gårde til skolen, uten frokost, og kjøper noen boller til skolemat.  Lekser er selvsagt ikke gjort.

Har disse to barna samme forutsetninger for å lykkes på skolen?  Har disse to barna samme behov i skolehverdagen? Kan vi stille de samme kravene og forventningene til disse to barna?

Skolen som system forholder seg likt til disse to. Skolen stiller samme krav.  Kunnskapsministeren vår vil "gjeninnføre" disiplin og respekt i skolen og låse døren for dem som kommer for seint.  Som om det hjelper den som har mer enn nok med å takle resten av livet sitt.

Vi kan ikke vedta at barn har A4-oppvekstvilkår. Barn er hele mennesker som oss voksne.  De er ikke læremaskiner. De er ikke tømmerstokker som skal foredles i skolen til å bli gode produkter i næringslivets maskineri - selvom en ofte kan få inntrykk av det i den offentlige retorikk. En kan ikke måle mennesker slik som en måler størrelsen på spiker.

Voksne arbeidstakere har et psykososialt arbeidsmiljø. De blir sykemeldt og erklært arbeidsufør når livet rammer dem. Barn har visst ikke slike behov, eller ditto rettigheter. Vi sender hjem lekser til dem når de er syke, til og med på sykehusene slipper de ikke unna. De må ikke falle ut av kvernen skolen.  Jeg har opplevd at barn og unge med store psykiske problemer for enhver pris skal følge skolens klokke og stille opp og lære i samme tempo som friske, at de går gjennom medisinutprøving mens de forventes å være normaltfungerende elever.

Hva er det vi gjør?  Når skal vi stoppe opp og se barnet som et unikt menneske og ikke som elev? En elev som for enhver pris skal passe inn i systemet.  Hvor vi skal fikse på dem hvis de ikke passer inn i våre meget begrensete rammer? Hvor mange sår skal vi påføre? Hvordan kan vi fortsette med et system som plasserer feilen hos eleven om de er ukonsentrert, lei seg, mangler søvn, mat, har fysiske eller psykiske problemer? Når skal barn få lov til å være hele mennsker?

Saturday, September 20, 2014

Fact or fiction? Propaganda eller ønsketenkning?

Hvilke krav kan vi stille til medier, presse og autoritetspersoner?

I radioens barndom ble folk skremt av radioteateret "War of the worlds". Det hadde form som en nyhetssending, og folk fikk panikk fordi de trodde det de hørte var en faktisk nyhetssending.  Fox News anklages for en farget omgang med fakta og nyheter.  Både radio og fjernsynsmediet er sterke medier, og dem som lager dem begynner etterhvert å bli gode på generforståelse og hvordan lage programmer som fenger. En slik aktør er Discovery Channel. Discovery Channel har mengde gode programmer som kan være både interessante og lærerike. Det er da til å undre seg hvorfor de sender programmer som Megalodon: The Monster Shark Lives og Mermaids: The Body Found. Programmer som bruker alle virkemidlene til en dokumentar og som utgir seg for å være fakta og ikke fiksjon.


Frihet er en fantastisk ting, men det stiller virkelig store krav til hver enkelt av oss. Det er lett å bli fanget inn i retorikken til programmer som disse to, og de har avstedkommet mye aktivitet på sosiale medier. Men er det greit at tull og tøys på denne måten gir et skinn av fakta?  Er det sånn at vi er blitt fullstendig ukritisk i vår omgang med "kreativitet".  Er vi så fanget inn i en verden av "objektivitet" at vi søker mer fantasi og uforklarlighet i vår tilværelse, eller søker vi å gjøre det uforklarlige forklarlig?
Fantasy er en gener som har stor popularitet for tiden.  Den kombinerer et univers av forklarlige og uforklarlige fenomener. Hvor vi lever oss inn i universer med universelle mennesklige utfordringer i fantasirike omgivelser.  Å drømme seg inn i disse universene er greit, selv om det blir oppør på sosiale medier når disse fantasipersonene dør, vet alle at dette er fantasi.  Men når opphører skillet mellom fantasi og virkelighet? Forskning viser at barn av religiøse foreldre skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet enn barn av ikke-religiøse foreldre.  Da kan en spørre som Harald Eia: født sånn eller blitt sånn? Når personer som er gitt posisjon i samfunnet snakker med engler og de døde hvordan forholder vi oss til det?  Nå er det alminnelig kjent at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men hva ser vi av det som finnes der?

Vi mennesker lider av noe som heter inattention blindness, og det betyr kort at vi til enhver tid bare observerer en selektiv del av omgivelsene våre. Dessuten gjennomgår disse observasjonene en fortolkning basert på erfaring, kunnskap, kultur og holdninger.

Min mor fortalte at når hun var barn opplevde hun vinterkveld at hun så en heks som satt og spant utenfor huset. Hun ble ikke redd, men satt fasinert og så på dette lenge. Det var helt virkelig sa hun, hun så tydelig denne damen.  Neste morgen så hun årsaken til sitt syn, ett tøystykke satt fast på vedstabelen og flagret i vinden.  Min mor kom aldri til konklusjonen at et stykke av skjørtet til heksen hadde blitt revet av når hun dro, men en fristende konklusjon. Hva er virkelig og hva er fiksjon? Hvor går skillene, og hvem skal definere dem?

I forbindelse med konflikten om Gaza kom kampen om definisjonsmakten tydelig frem. Hvem sin virkelighet skal beskrives og finnes det objektivitet?  Noen ganger nekter vi å se ting vi absolutt burde sett fordi kanskje virkeligheten blir for ubehagelig eller ikke passer inn, andre ganger ser vi spøkelser på høylys dag.

Når vi lever i denne komplekse virkeligheten kan vi da ha en skole med sannheter? Kan vi skoletiden skjerme vår oppvoksende slekt for denne diversiteten?Kan vi operere med "kvalitetssikret" læring og læremidler, eller må barn og unge tidlig læres til å sjekke ut sin egen og andres virkelighetsforståelse? Kan vi forvente en "kvalitetssikret omverden"? Klarer vi å forholde oss til en verden av økende kompleksitet?

Sunday, September 14, 2014

Kunnskapskassen

En gang i tiden var boken en sjelden gjenstand.  Ikke alle hjem var forunnt å ha bøker, og utvalget var varierende. Dette ble det tatt konsekvensen av og vi fikk det som het vandreboksamlinger.  Min farfar hadde en fiskeskøyte på vestlandet, og han hadde en slik boks:


Jeg pleier å si at det er internet før internet. Denne boksen ble fylt med bøker, som vandret fra heim til heim, eller som fiskerne kunne ha med seg til adspredelese ved lange dager på sjøen.


Det som befant seg i denne boksen var overkommelig lesestoff, det var også mulig å memorere. Ville en ha tilgang til det var det en fordel å memorere det, fordi bøkene var vekke når de vandret til neste heim.  En slik vandreboksamling har begrenset mobilitet.  En ting er at furukassen i seg selv veier, men fylt med bøker veier den enda mer. 
I dag har vi tilgang til ubegrenset med bøker gjennom vandreboksamlinger som er tusenvis av ganger større enn denne lille kassen: 

Bør ikke skolens kunnskapsregime oppdateres til å ta dette inn over seg? For eksempel å se på det som heter eksamen?  - hvor en måler evnen til å lagre det som er i kassen? Hvor en har en eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten å tillate kommunikasjon? Bør vi legge fokus på andre ferdigheter enn vår evne til å huske skrevet informasjon, og reprodusere det i en eller annen form på eksamen og kalle det ferdigheter og kompetanse?
Er våre forestillinger om skolen, kunnskap og kompetanse fremdeles mentalt inne i denne vandrebokkassen?

Og til dem som av en eller annen grunn fremdeles skulle være skeptisk. Ja, kanskje er det grunn til å holde tilbake på teknologi. Sokrates var ikke glad i den teknologien som var inne i boksen. Han mente det bare ga et skinn av kunnskap.  Hadde Sokrates rett?

Gjør internet oss dumme?

Det finnes en rekke antakelser og noen undersøkelser som viser at digital lesning er mindreverdig i forhold papir. Ikke minst liker forlagsbransjen å hevde dette. Vi ser også uttalelser som: Is Google making us stupid? Det som forundrer meg er at kildekritikk er plutselig blitt et buzz-ord i det digitale samfunnet. En bør være kritisk til ALLE kilder: foreldre, lærere, "kvalitetssikrete lærebøker", venner, presse, og digitale kilder.

Vi mennesker ser ut til å trives med våre dystopier. Jeg husker fra min tid på barneskolen at vi fikk ikke bruke de nymotens kulepennene, men måtte skrive med fyllepenner som kladdet noe forferdelig fordi kulepenner ødela håndskriften.   Vel, ødelegger digitale medier lesningen og refleksjonen til vår oppvoksende slekt?

I følge en undersøkelse fra PewResearch Internet Project forteller 43 prosent av de såkalte millennials at de leser en bok daglig, uavhengig av format.  Dette er de samme tall som hos den voksne befolkningen.  Når det kommer til hvor mange som har lest en bok det siste året er det flere blant de under 30, 88%, enn blant de som er eldre, 79%.  Ikke bare det, men den yngre generasjonen er mer bevisst mulighetene og begrensningene i det digitale univers.  Jeg siterer fra rapporten:
Millennials’ lives are full of technology, but they are more likely than their elders to say that important information is not available on the internet. Some 98% of those under 30 use the internet, and 90% of those internet users say they use social networking sites. Over three-quarters (77%) of younger Americans have a smartphone, and many also have a tablet (38%) or e-reader (24%). Despite their embrace of technology, 62% of Americans under age 30 agree there is “a lot of useful, important information that is not available on the internet,” compared with 53% of older Americans who believe that. At the same time, 79% of Millennials believe that people without internet access are at a real disadvantage.
Hvis en skal bedømme kunnskap og kompetanse etter bruk av kilder og lesning, vel, da blir vel en del av dystopinene utfordret her?

Kunnskap i standardiseringssamfunnet. Risikerer vi å måle oss til middelmådighet?

Det blåser en digital vind over barndommen.  Denne digitale vinden har form som et nettbrett.  Stadig flere skoler og barnehager oppdager brettets vidunderlige verden. En rektor sa til meg for noen dager siden at ungene lærer å lese fire ganger så fort når de får leseopplæring på brett og ikke i bøker.  Disse tallene er ikke overraskende.  For mange år siden sa logopedene på PPT i kommunen hvor jeg jobbet at barn lærte raskere å lese- og skrive om de fikk benytte datamaskiner enn om de måtte lære håndskrift.  Hvorfor er det slik? Jo, fordi den motoriske modningen til barn gjør at det å bruke øye-håndkoordinasjon kan hemme lese-og skriveprosessen.  Dette betyr ikke at de ikke trenger å lære håndskrift, det er bare hva skal de lære først.

Men når vi ser disse endringene og får disse kraftige verktøyene til disposisjon, skal det da få betyding for innhold og praksis i skolen?   Hva er kunnskap og kompetanse i informasjonssamfunnet? Kan kunnskap og kompetanse standardiseres? Kan kunnskap og kompetanse politisk vedtas?

Jeg så til min forskrekkelse at vår kunnskapsminister vil ha nasjonale prøver innen høyere utdanning. Cathy N. Davidson skriver i boken "Now you see it" om inattention blindness.  Hun skriver om hvordan vi hele tiden overser fakta og informasjon fordi vi ubevisst siler informasjonen vi mottar.  Dette er en overlevelsesstrategi, og en naturlig prosess, men det gjør også at vi kan miste mye viktig informasjon. Davidson sier at jo mer vi fokuserer jo mindre ser vi.   Kanskje er det nettopp dette som blir vår svøpe. I vår jakt på kunnskap blir vi kunnskapsløse.  Fordi i det øyeblikket vi måler, mister vi fokus på andre ting enn det vi blir målt på.

Det er mye kritikk rettet mot teoriene om digitalt innfødte.  Jeg er, som de som har lest tidligere innlegg vet, ikke enig med kritikerne. Jeg mener at de som er kritiske til teoriene om digitalt innfødte bruker feile målevariabler og kriterier.  De måler de digitalt innfødte ut fra parameterer tilpasset det delvis analoge univers de selv befinner seg i, og ja, er det referansene blir deres antakelser bekreftet. Men måler det faktisk hva våre barn og unge lærer og kan? For eksempel viser Davidson til at barn som spiller mye dataspill oppfatter mer av hva som skjer rundt dem, enn dem som ikke gjør det.  De har færre blindspots. Dette fordi en gamer kan ikke tillate seg slike blindspots, men i et statisk univers betyr det ikke like mye.

Og da er jeg tilbake til utdanning og måle- og kvalitetssikringssyken. Kunnskap og kompetanse er ikke statiske størrelser. Det er heller ikke endelige størrelser.  Det er ikke sånn at om vi måler kunnskap at vi automatisk får bedre kunnskap. Det er ikke sånn at om vi definerer standarder for kunnskap at vi får bedre kunnskap. Tvert i mot, vil jeg hevde.  Ved å måle og sette standarder senker vi kravene og ambisjonsnivået.  Jeg blir slått av hvordan utdanning minner alt for mye om de berømte 5-års planene som ødela økonomien i øst-Europa. Det blir lagt planer for hva som skal læres og hva som skal fokuseres på og så skal "alle" gjøre det samme uavhengig av behov og forutsetninger. Deretter måles disse tiltakene. Kollega Linda Lai ved Handelshøyskolen BI sier: "Måling er blitt det nye mantraet og den nye religionen for å lede medarbeidere. Enda en gang".  Vel, den samme filosofien rir utdanning.  Når Torbjørn Røe Isakesen tror han får mer kvalitet i høyere utdanning ved å måle den lurer jeg på hvilket grunnlag han har kommet til den konklusjonen. Når noe så diverst som høyere utdanning skal formes til komparable størrelser risikerer vi da å måle oss til middelmådighet?  Når kunnskap er noe det blir mer av jo mer en deler, og ingen kan alt men alle kan noe, hvorfor søker vi da at alle oppnår den perfekte middelmådighet ved å kunne litt om alt?  Hva med å dyrke interesse og kompetanse og så sette mennesker med ulik kompetanse sammen i team?

Dessuten, det er ingenting å si på norskt selvbilde.  Vi snakker om at vi skal leve av vår kunnskap etter oljen.  Vel, uansett hvor bra vi skårer på standardiserte tester: det er flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge, så vi vil ikke klare den konkuransen. Andrew Ng, en av grunnleggerne av Coursera, som nå jobber i Kina skrev på Twitter:


Dersom vi tror at veien i det globale kompetansesamfunnet er å bli lik alle andre har vi et problem. Løsningen er å utnytte de ressurser og kompetanser vi har, og bli god på det. Vi må ta vare på våre barn og unge, ikke ved å lage standarder som blir smalere og smalere, slik at stadig flere faller utenfor, men ved å dyrke mangfoldet.   Jeg vil avslutte med å vise til den som alle viser til når det gjelder kreativitet:  Steve Jobs. Han var en urokråke på skolen, han passet ikke inn. Når skolen klaget var svaret fra foreldrene at skolen maktet ikke å gi deres sønn relevante utfordringer, og de byttet skole. Der traff Jobs en lærer som forstod han, og ting gikk bedre.  Når Jobs begynte på college derimot, traff det heller ikke den unge mannen.  Så han droppet ut, men fikk bli værende ved colleget og studerte blant annet kaligrafi. Dette som etter de flestes standard er "unyttig fag" gjorde at Jobs ble oppmerksom på betydningen av fonter, og innførte det på sine datamaskiner. Vi vet alle hvordan tekst ser ut i dag på våre digitale dingser. 

Min utfordring er derfor: kan vi sette de samme krav, standarder og forventninger i et system hvor barn surfer på nett før de kan snakke som i en verden hvor boken var inngang til denne kunnskapen.  Kan vi ha et utdanningssystem hvor "one-size-fits-all" i en tid med eksponentiell vekst av informasjon?  Når vi ser etter gorillaen, kan det være vi mister noe annet av syne? 

Tuesday, September 9, 2014

Nett-troll

Jeg har vært heldig.  Jeg har levd et aktivt digital liv i mange år.  De menneskene jeg har truffet og interagert med på nett har vært hyggelige, konstruktive mennesker, som jeg har hatt gode, lærerike, tankevekkende diskusjoner med, til tross for ofte stor uenighet.  Kanskje nettopp på grunn av uenighet - for da må jeg gå mine tanker og holdninger etter i sømmene, og ofte har de avstedkommet blogginnlegg.   Så for meg har det digitale liv vært utelukkende forbundet med positive erfaringer.

Men i det siste har det skjedd en endring, også jeg har fått møte det som omtales som nett-troll. Mennesker som er mer eller mindre anonyme, som bare kommer med surmaget kritikk, som er ufine og som ikke skiller sak og person. Som den naive person jeg er har det tatt meg litt tid å skjønne det, og jeg har nok også latt meg provosere av dem. Det burde jeg ikke ha gjort. Å være uenig i sak er helt greit, men å gå på person er ikke fint, ei heller å bare kritisere for å kritisere.

Jeg har fått kjenne på hvor ubehagelig og energitappende det er å prøve å gå i dialog med disse. Jeg kjenner at jeg har ingen grunn til å stå til rette for disse menneskene. Hvis de er så kritisk til meg og mine meninger (og i rettferdighetens navn, mine meningsfeller), vel så kan de heller foreslå noe konstruktivt selv, eller gå ut og gjøre noe selv.  Ikke bare sitte på nett og gulpe opp kritikk.

Jeg kjenner at jeg får lyst å gjøre som Elin Ørjasæter gjorde når hun ble lei av nett-troll - gå off-line.

Jeg er for muligheten til å være anonym på nett.  Dette fordi det er tilfeller og situasjoner hvor det er forbundet med fare eller store konsekvenser å stå frem med fullt navn, det kan være politiske, religiøse eller sosiale grunner for det. Disse nettplagerne stilner disse viktige røstene, fordi i sin boble mener at de kan spy ut sine kommenterer på nett.  Ikke for saklig uenighet, men for kverulering. Dette er mennesker som benytter seg av medier som burde være en berikelse for oss alle, ikke et sted for mobbing og sjikane.  Desverre ser det ut som nettet er blitt et forstørrelsesglass av vårt samfunn på godt og vondt: et sted hvor deling, diskusjon og raushet florerer, men også et sted hvor de mindre sympatiske sider av mennesker kommer frem.

Og i rettferdighetens navn: ikke alltid er vi like bevisste hvor sterkt det skrevne ord er.  Ikke alltid er ting like sterkt ment som det blir oppfattet.  Mange latterliggjør smileys og lignende.  Men kommunikasjon er 70% kroppsspråk, 20% stemme og 10% ord. Ikke alle som skriver på nett mener det så skarpt som det kanskje kan bli oppfattet. Ord og vendinger som kan fungere i en samtale, fungerer kanskje ikke alltid på nett.



Monday, September 8, 2014

Hvordan lage infographic

De som beveger seg litt rundt på nettsider har nok sett flotte, informative infographics. Dette kan godt gjøres med elever og studenter.  På nettsiden til Educational Technology and Mobile Learning har jeg funnet denne gode oppskriften, som jeg deler her:



Sjekker inn på mobilhotell - og ut av fremtiden


Direktør for Senter for IKT i utdanningen sa på NRK nyheter for noen dager siden at det var stort strekk i laget i forhold til IKT i utdanningen. Ja, det var en betydelig "understatement" som de sier på engelsk. Når jeg gjør opp status for dagen i dag rommer den alt dette.  Den startet med en oppdatering på Twitter etter noen ganske heftige diskusjoner der i går om lekser i skolen. Videre fulgte jeg streaming fra Nokuts frokostseminar om Utdanning og undervisning i forskningsskyggen. Dette fordi det var fulltegnet når jeg bestemte meg for å gå.  Men streaming fungerte stort sett greit, og jeg fikk svart på og sendt eposter mens jeg fulgte med, og diskutert litt mer på Twitter. Jeg fikk epost om at Norgesuniversitetet hadde publisert informasjon om konferansen vi arrangerer i oktober, Quality Through Innovation, hvor vi ser på hvordan utnytte innovasjon og teknologiske muligheter for å gi bedre utdanning, og hvordan utdanning blir utfordret av teknologisk utvikling.  Jeg ble også gjort oppmerksom gjennom Twitter at Abelia hadde publisert en sak om et møte vi hadde på Stortinget om utdanningsteknologi. Ett av temaene der var blant annet hvordan mobiltelefon kan brukes for læring, og hvor mYoutime, som er utviklet i samarbeid med BI, var tema. Så fulgte et møte på NHO om ikt og høyere utdanning, før jeg var på Kavliprisens Kavli Prize Science Symposium.  Her var temaet: "Higher Education in the 21st Century - The Technological Revolution in Open Education: The Death of a Traditional System or the Next Wave of Democracy?".  Her var det representanter fra University of South-Africa, edX, Paris Sciences et Lettres (PSL Research University), The Open University-UK. De snakket alle om MOOC og digital learning technology og hvordan de bruker dette for læring, og hvilke muligheter som åpner seg.  Etter symposiet hadde vi gode samtaler om temaet. I dag ble også MOOC-utvalgets rapport: NOU 2014: 5 MOOC til Norge tilgjengelig på engelsk. Det er sjelden at en NOU i sin helhet oversettes til engelsk, men det viser hvor viktig og aktuelt dette temaet er.

Så kommer jeg hjem og ser følgende:


Dette er en videregående skole som har opprettet noe de kaller mobilhotell.  I stedet for å utnytte dette sterke mediet for læring, skal elevene logge av og sjekke ut og bevege seg tilbake til den analoge tidsalder i skolen.  En kan virkelig spørre som den nye lederen for Abelia nylig gjorde: 


og som han så treffende svarte på Twitter i dag:


Denne skolen fikk da også et veldig godt tilsvar fra en lærer ved en annen skole under tittelen: Digital ansvarsfraskrivelse sjekker inn på mobilhotell.


Ja, en kan bli schizofren av mindre.  Du verden hvor ulik verdensforståelse som er rundt dette temaet.  Det er ikke strekk i laget.  Folk befinner seg på ulike planeter, til tider kan de føles som ulike dimensjoner. Hva betyr dette for AS Norge?  Hvilken rett har lærer og skoler til å sjekke ut på denne måten? I forbindelse med det ovenfornevnte prosjektet Metodefag i fremtiden hadde vi et delprosjekt vi kalte studentstemmer. Jeg skal presentere dette på en konferanse i Krakow i oktober.  Det som ble avdekket her er at studentene kommer til høyere utdanning med skremmende manglende kunnskaper og holdninger til hvordan bruke digitale verktøy for læring.  Hvem sitt ansvar er det?  Hvem betaler prisen for disse som nekter å ta i bruk dagens teknologi for læring? Hvem er skolen til for? Digital kompetanse som grunnleggende ferdighet har vært vedtatt siden 2006 - i 8 år!


Bare en liten sluttkommentar.
Jeg forstår at mange lærere synes det er utfordrende med mobiltelefoner i klasserommene. Men if you can´t beat them, join them.  Hva med å finne en måte å leve med dem i undervisningen? Utnytte disse verktøyene? Vi har et norsk ordtak om at en skikkelig sjømann ber ikke om medvind, men lærer seg å seile.  Hva med å bruke pedagogisk kreativitet og utnytte at elevene er connected? Og ja, det vil være skjær i sjøen, men beveger vi oss bare i flau vind?


MOOC-rapporten

Den norske MOOC rapporten er nå oversatt i sin helhet til engelsk.  Du kan finne den engelske utgaven her:
The Norwegian MOOC report

Sunday, September 7, 2014

Seeing is believing

Et kjent kinesisk ordtak er som følger:

Jeg hører og jeg glemmer. Jeg ser og jeg husker. Jeg gjør og jeg forstår. (Confucius)

Må vi alltid se og erfare for å kunne forstå ny informasjon og praksis?


Hvem leser bloggen min, og hvorfor blogger jeg?

Jeg underviser som nevnt i tidligere blogginnlegg blogging for masterstudenter. En av de tingene jeg er opptatt av er at når en skriver blogginnlegg skal en tenke på hvem som er leserne. Hvem blogger du for og hva vil du formidle på bloggen din?

Så er det dette med liv og lære - gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør. For jeg skal innrømme at jeg har ingen bevisst strategi med bloggingen min. Jeg blogger når det passer meg (vil du ha mange lesere er det viktig å blogge regelmessig og ofte), om det som faller meg inn, derav navnet på bloggen: Tanker.

Men det er ikke til å unngå at en gjør seg noen tanker når en ser at selvom jeg blogger på norsk (et språk for spesielt interesserte) har jeg nesten like mange lesere fra USA og Rusland som fra Norge.  Er dette nordmenn i utlendighet, personer som kan norsk eller lesere som tyr til google translate og lignende verktøy?

For meg har bloggen vært mest indremedisin - en plass jeg tenker høyt og deler ting jeg er opptatt av. Etter at jeg begynet å dele mye på Twitter som junebre og på Facebook, blant annet i gruppen Disruptive Education, samt at jeg holder mange foredrag i inn- og utland, har bloggefrekvensen gått ned. Men jeg har jo merket at andre leser tankene mine, og at blogg kan være et sterkt verktøy.   Mange har sagt til meg at jeg burde begynne å blogge på engelsk for å nå flere lesere. Kanskje skulle jeg begynne med det? Jeg vet ikke. Men det er refleksjoner jeg gjør meg når jeg reiser og holder foredrag og deltar på møter og konferanser.  Jeg ser hvor stor nytte jeg har av andres deling og blogging, for noen viktige kilder de er for meg i mitt arbeid. Siden jeg jobber med disse tingene føler jeg også et ansvar for å dele kunnskap og informasjon jeg tilegner meg. Kunnskap har den fantastiske egenskap at det blir mer av den jo mer du deler.

Hmm, hvem er egentlig du, du som kommer innom bloggen min? Burde jeg skifte til engelsk?

...mens vi diskuterer for og imot ikt i skolen....

Mens skolen diskuterer for og i mot digitale verktøy i skolen, kanskje spesielt etter innslaget i Dagsrevyen on ipad i skolen, raser verden videre. Robotene inntar nå heimene våre.  Siste tilskudd er Jibo. En liten personlig assistent i heimen.

Lekser og karakterer

Å ta opp temaet lekser og karakterer er en brannfakkel av dimensjoner.  Når en ikke er for disse to tingene verdsetter en ikke læring og kunnskap, det blir bare rot og anarki i skolen og elevene lærer ikke disiplin.

Det er mye forskning som viser for eksempel at lekser har liten positiv læringseffekt, likevel har lekser sterke forkjempere. Alfie Kohn, forfatter av The Homework Myth skriver i Psychology Today:

no research has ever found a benefit to assigning homework (of any kind or in any amount) in elementary school. In fact, there isn’t even a positive correlation between, on the one hand, having younger children do some homework (vs. none), or more (vs. less), and, on the other hand, any measure of achievement. If we’re making 12-year-olds, much less five-year-olds, do homework, it’s either because we’re misinformed about what the evidence says or because we think kids ought to have to do homework despite what the evidence says.

Hvis forskning ikke kan vise til at lekser har en positiv effekt på læringsutbyttet hvorfor skal elever da ta skolen med hjem? Er argumentet om at det involverer foreldrene holdbart? Bør vi ikke kunne finne andre former for samhandling hjem-skole enn å gi barn og unge arbeidsbyrder etter endt skoledag?  Lekser er en oppfinnelse fra den tiden når vi hadde korte skoledager og når elevene kanskje ikke gikk på skolen hver dag en gang. Hører lekser hjemme i heldagsskolen?

Forskningsbasert kunnskap er alltid bra, og vi vet en del om hvordan barn og unge lærer og hvordan de utvikler kognitive ferdigheter. John Medina skriver i boken Brain Rules at det vi vet om hjernen er at den er konstruert for å lære mens vi er i bevegelse, utendørs i ulendt terreng, og så sier han så retorisk: og så lager vi klasserom. I følge Medina et læringsfiendtlig område.  Han vektlegger også at stress hemmer læring.  Medina er opptatt av hvilken betyding fysisk aktivitet har for læring.  I dag ser vi at barn og unge sliter med dårlig motorikk og overvekt. Dette er kanskje ikke så rart når vi fra de er 5-6 år setter dem ned på en skolepult, med tilhørende stillesittende hjemmearbeid, for mesteparten av dagen.  Dagens barn og unge blir utbrente i en alder av 15-16 år, og  1 av 10 sliter med angst og depresjoner.

Kanskje skal vi slakke litt på kravene og gjøre som Peter Gray anbefaler: sette barn og unge fri til å lære. Gi dem litt større slak og gi dem mer rom for ustrukturert aktivitet, som vi vet har positiv betydning for kognitive ferdigheter? Dette kan for eksempel gjøres ved å la dem få fri når skoledagen er slutt.  La dem få gå hjem uten å la leksebyrden og dårlig samvittighet henge over dem og foreldrene, men i stedet la dem føle på den gode følelsen av å ha gjort en god innsats på skolen.
På den måten kan lærene styre skoledagen, og foreldrene og barna styre over sin egen fritid.



Leser dyslektikere bedre på sine smarttelefoner?

Den evige debatten on nett vs papir går flittig, og mange skoler forbyr bruk av mobiltelefoner.  Hva om dette er å ta fra elever gode læringsverktøy? Matthew Schneps fra Harvard University har funnet ut at elever med dysleksi i mange tilfeller leser bedre på sine telefoner enn på papir og tablet.   Som i så mange andre tilfeller er det ikke sånn at one-size-fits-all, så løsningen er ikke å la all lesing foregå på mobiltelefoner for alle elever, men dette viser at den ene ytterligheten (forby mobiltelefoner) er like feil som at all lesing skal foregå på dem.



Saturday, September 6, 2014

Blogging for læring og ledelse.

Vi lever i en digital tid. Vår moderne tilværelse er ikke mulig uten digital teknologi. Digital teknologi gjennomsyrer vår tilværelse på alle måter, og former måten vi lever på. Kommunikasjon og samhandling i en digital tid er ikke som kommunikasjon og samhandling i en analog tid. Dessverre er det alt for store deler av skoleverket som ikke har tatt denne endringen inn over seg. Alt for mange av dem som er ansvarlige i skoleverket, lærere og skoleledere har ikke adekvat digital kompetanse.  Det er ikke godt nok å ha tatt et LMS (learning management system) i bruk, eller å la elevene få adgang til nett i bestemte situasjoner. Skal en ta ledelse i skolen i en digital tid må en ha digital kompetanse. Digital kompetanse betyr erfaring med bruk og kommunikasjon i digitale medier.  Vi ville aldri sluppet en lærer inn i skolen som ikke hadde noen minimumskompetanser innen lesing, skriving, muntlige ferdigheter eller matematikk, men når det gjelder digitale ferdigheter har vi et mer avslappet forhold til kravene.  Vi slakker også på kravene med argumenter som at vedkommende har jo "bare" fem år igjen til pensjonsalder.  Vel, situasjonen er den er at en elev går bare èn gang i første klasse, én gang i femte klasse, etc, og har krav på fullverdig opplæring uavhengig av hvor i opplæringsløpet eleven er. Hvis du skulle bli operert ville du blitt operert av en kirurg som hadde holdt seg oppdatert på de siste teknikkene for din operasjon, eller en som hadde mentalt pensjonert seg fem år før pensjonsalder?



At lærere ikke har god nok digital kompetanse tenkes løst gjennom lærerutdanningen.  Men den strategien har to utfordringer:
a. dette vil kun omfatte en liten del av lærerstanden
b. hvilken digital kompetanse har lærerutdannerne?

Når det gjelder det siste kan det se ut som om det er et stykke igjen etter tilbakemeldingene jeg får fra dem som tar lærerutdanning, og som Senter for IKT i Utdanningen har pekt på.

Problemet er at vi forholder oss til digital kompetanse som noe som er en teoretisk øvelse. Å tilegne seg digital kompetanse gjennom å snakke om det er som å lære å kjøre bil uten kjøretimer. For å forstå hva digital kompetanse er må en være del av det digitale univers. Som leder i skolen innebærer det å kunne uttrykke seg gjennom blogg og å kunne bruke blogg for ulike formål.

Hvorfor blogg?

Fordi det å skrive som kommunikasjonsform er noe som forventes av en skoleleder.  En skoleleder forventes å kunne uttrykke seg skriftlig, til elever, til foreldre, til samfunnet. Lapper i sekken fungerer ikke lengre. Vi går på nett og leser.  Det å kjenne på hva det innebærer å måtte uttrykke seg i det offentlige rom er noe vi i 2014 bør forvente at en skoleleder. Skoleledere som leder skoler hvor mange elever allerede er erfarne bloggere, og hvor de fleste leser blogger, bør ha kompetanse i hvordan uttrykke seg gjennom dette mediet.  Når en er ute i cyberspace og blir "våt på beina" får en et helt annet forhold til begrepet digital kompetanse.

I forbindelse med høstens arbeidskonflikt så vi dessverre at det var en del lærere som hadde et stykke igjen i forhold til nettiquette, digital dømmekraft og nettvett.  Lærere og skoleledere er forbilder.  De bør beherske disse sterke mediene, de bør kjenne til fordeler, utfordinger og muligheter i hvordan nettet kan fungere for kommunikasjon, samhandling, deling og læring.

Jeg stor glede av andres blogging og deling, og dette er en viktig kilde til kunnskap og informasjon.  Selv underviser jeg i hvordan bruke blogging for læring for skoleledere og lærere som tar masterutdanning på BI. I oktober skal jeg presentere noen erfaringer fra dette arbeidet på en stor internasjonal konferanse i Krakow, Polen.  Studentene oppretter blogg og skriver blogginnlegg, ikke bare for å lære hva en blogg er, men også fordi blogging kan brukes som pedagogisk verktøy for læring. Denne formen for å dele, lære og synliggjøre sin kompetanse vil i økende grad bli en ferdighet som er forventet.

Blogging, med alt det innebærer, er selvsagt ikke den eneste digitale kompetanse som trengs i dag, men en av flere ferdigheter og holdninger en trenger i det digitale informasjonssamfunnet.

Anbefaler også denne blogposten:

From Tweet to Blog Post to Peer-Reviewed Article: How to be a Scholar Now

Tuesday, August 26, 2014

Facebook 1 - Twitter 0

Det er mye snakk om hvem som er på de ulike sosiale mediene, og hva som skjer på de ulike sosiale mediene.  Jeg anser meg som veteran på de "gamle" sosiale mediene som blogg, Twitter og Facebook.  Disse "nyere" sosiale mediene som Vine, Instagram og Snapchat har jeg ikke helt omfavnet.  En venninne sa til meg for noen dager siden at: dersom du ikke begynner å sende snap snart sletter jeg deg fra listen min.   En av disse bildedelingsnettsamfunnene jeg virkelig liker er Pinterest.  Funksjonaliteten på disse digitale tavlene gjør at det er enkelt å se på, dele og følge.

Men tilbake til de sosiale mediene jeg liker og bruker mye; Twitter og Facebook. Lenge var Twitter min favoritt. På Twitter holdt jeg meg oppdatert på hva som skjedde innen de områder som interesserte meg. Twitter var min fremste nyhetskanal.  Til tross for at Facebook har mange sider jeg ikke liker, slik som personvernutfordringer og oversharing, skal jeg innrømme at min news feed på Facebook begynner å bli mer og mer interessant. Jeg får etterhvert vel så mange tips og informasjon der som på Twitter.  Når det gjelder deling deler jeg mer på Twitter enn på Facebook, fordi jeg ikke vil spamme venner og kjente med mitt, for det meste, fagrelaterte stoff.

Hvor forskjellig de to mediene er fikk jeg virkelig bekreftet forrige uke når jeg ble syk med virusbasert halsbetennelse. Siden jeg ikke kunne få antibiotika, og halsen føltes som det satt fast en nålepute full av nåler i den, spurte jeg både på Twitter og Facebook om det var noen som hadde gode tips for å lindre en sår hals. På Twitter var det taust, ingen respons.  Jeg hadde mange diskusjoner og respons på fagrelaterte ting, men ingenting på halsen min.  På Facebook derimot fikk jeg mange gode tips fra mine venner.

Kanskje er det meg, og min måte å opptre på sosiale medier, men det er mitt inntrykk at Facebook er nærmere og mer personlig enn Twitter. Kanskje skyldes det at det er en gjensidighet på Facebook? Terskelen for å sende en venneforespørsel på Facebook er høyere enn å følge noen på Twitter, og gjensidigheten som ligger i å akseptere noen som venn på Facebook er sterkere enn å følge noen tilbake på Twitter?

Uansett, jeg er glad de to nettsamfunnene er ulike. For meg utfyller de hverandre.  Og sammen på et netbrett er de et glimrende alternativ til en kjedelig tv når en ligger der utslått og stemmeløs med  halsbetennelse.

Thursday, August 21, 2014

Livets lære


Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme.
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med fusk
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre.
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit.
Barn som et vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn.
Barn som er vant til ros lærer å påskjønne andre.
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke.
Barn som er vant til lesning lærer seg å tenke.
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse.
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet. ~

Dorothy Law Nolte (Oversatt av Andre Bjerke)





Saturday, August 16, 2014

Quality Through Innovation - 13. oktober 2014


I oktober arrangerer vi en spennende konferanse. Programmet begynner å ta form og snart åpner vi for påmelding. Konferansen vil bli avholdt på engelsk.


Welcome to the conference Quality Through Innovation.

As part of the BI2020 project we are looking into the possibilities and challenges the different scenarios of the report proposes. What are the emerging trends and what is taking place in education today? In conjunction with the different scenarios we are presenting examples from the BI2020 pilot program.

Preliminary program 

Registration (8:30-10:00)

Guided tour and presentation of LearningLab (9:00-9:45)

Opening of the conference (10:00)

Section 1:
Just in time skills Revolves around the issues of corporate learning. How international corporations are challenging and questioning the existing models of education. In a world where learning needs to be an ongoing process, what does that mean for higher education. Keynote speaker Alan Bruce will share what is currently happening in Ireland, where the major tech companies like Facebook and Google are establishing themselves, and how their way of recruiting already is challenging the existing models.

Section 2:
Connect and share For a long time there has been advocated that the internet will change education. So far it looks like this has not happened. Yet 2012 was the year of MOOCs. How is technology connecting learners and teachers around the world today? Keynote speaker: Christian Stracke

Section 3:
Branded learning Is the campus doomed or can the traditional campus based education reinvent itself to reap the benefits of two worlds, the digital communication technology and the campus. How to meet a world of new opportunities? How can the use of pilots pave the way?

End of conference (15:00)


 For more information: http://www.bi.no/forskning/learninglab/bi2020/quality-through-innovation/


IKT i skolen - keiserens nye klær?

 Det forunder meg ofte hvor lik argumentasjonen fra lærere som implementerer bruk av ikt i skolen er til dem som ikke gjør det. Selv om vi har en teknologi som åpner opp nye muligheter, sverges det til gamle former.  Jeg har lyst til å klippe inn noen argumenter fra Dr. Steen Larsens bok "IKT og nye læreprosesser". Larsen vektlegger betydningen av pedagogisk plattform. Larsen mener at disse diskusjonene er helt avgjørende for bruk av ikt i skolen (jeg mener uanset, med eller uten ikt).  Uteblir disse debattene mener Larsen at innføring av ikt  i skolen er

 "…den gamle form for undervisning tilbage balsameret i elektronisk form.."  

Datamaskinen fungerer som en avansert lærebok, hvor elevene setter inn et svar som blir vurdert til rett eller galt. Og da får vi det som på godt norsk heter: "same shit, new wrapping"

Larsen er ikke begeistret for såkalte pedagogiske programmer. Arne Trageton oppsummerer Larsens syn:

Ingen pædagogiske programmer, tak!
(Elektronifisering av lærebøker og behaviouristisk psykologi/pedagogikk, med gode, gamle industrialistiske arbeidsmetoder frå 50-tallet)
 Pedagogisk programvare er forlagas siste kunstige åndedrett for å bevare den vaksenstyrde lærebokpedagogikken i modernisert form. Vi har ingen pedagogiske telefoner, TV apparat eller tog.

Dei einaste program vi treng er:
1. Tekstredigering
 2. Billedbehandling
 3. Regneark
 4. Databaser
 5. Hypertekst-editor

 Auditoriene må utvides med laboratoriene, for det er der de egentlige læreprosessene finner sted. Hvis IT, som det i høj grad er tilfeldet idag, kun brukes til å konservere vores århundred gamle undervisningstradition ved at sette strøm på de gamle metoder, vil den forsinke en akut nødvendig modernisering af uddannelsessystemet. IT vil aldrig kunne anvendes mer raffineret end den pædagogiske teori der ligger bak denne anvendelse. IT er midlet til realisering af en pædagogisk vision - ikke denne vision i seg selv

Monday, August 11, 2014

Skolestart anno 20..

I dag er det skolestart og lærerstreik i kongeriket. Lærerne kjemper mot en binding av arbeidstiden som gir dem 7,5 timer på arbidsplassen/skolen. Mye kan sies om den uenigheten, jeg skal ikke si noe, bare reflektere over at om noen år er kanskje denne problemstillingen passè. Da vil teknologien ha endret vår hverdag og lærerollen så mye at dette blir en ikke-problemstilling.

Ikke sier du?

Vel, møt Nano The Robot.




Denne sjarmerende karen kan fort bli en personlig læringsassistent. Og som taxisjåførene i Brasil som lærte seg engelsk via Voxy, kan våre håpefulle få gode programmer de kan øve med sin robotvenn på.


 

I mellomtiden får robotene nøye seg med å danse.

Thursday, July 31, 2014

Norge anno post-olje - slipp kunnskapen fri

Humankapitalen er vår viktigste ressurs - hvor ofte hører vi ikke disse ordene? Ministere og politikere
uansett politisk avskygning er rørende enige om dette faktum. Ord er viktige og at politikere på høyresiden bruker den økonomiske retorikk om mennesklige ferdigheter og kompetanse er kanskje ikke så rart, men at venstresiden gjør det burde kanskje forundre mer. Den logikken preger uansett vårt utdanningssystem: våre barn er humane råvarer som gjennom utdanningssystemet skal foredles til produksjonsmidler og omsettbare varer i markedet, offisielt: ha den kompetanse som næringslivet etterspør.


En gang i tiden, når verden var enklere og mer forutsigbar fungerte kanskje denne logikken. Den gangen det trengtes arbeidskraft, største delen av befolkningen ble satt til rutiniserte oppgaver som krevde et forhåndsdefinert sett av kunnskap og kompetanse for å håndtere, og denne kunnskapen var langtidsholdbar - for de fleste varte den hele det yrkesaktive livet, med små justeringer.  I et slikt system kunne kunnskap standardiseres: lær disse tingene og det vil gå deg godt og du får leve lenge i riket.  Fordi denne modellen tilsynelatende har fungert gjennom det 19. århundre tror vi at dersom vi perfeksjonerer denne modellen vil den fungere enda bedre i det 20.


Men tenk om det ikke er slik?  
Tenk om det er stikk motsatt?  
At denne modellen er destruktiv? 
Hva gjør vi da? 
Hva er konsekvensen?

Det heter så fint at dagens ungdom skal forberedes for et arbeidsmarked og fylle jobber som enda ikke finnes.  Det vil si to ting: 

a. vi vet ikke hva de trenger å kunne. 
b. utdanning er et trippel maraton, det er langt løp. 

Dagens arbeidsmarkedsbehov fylles av folk som startet sitt utdanningsløp for 20, 30 40 år siden. Den gang så verden helt annerledes ut, og og hva som var arbeidsmarkedets behov var noe annet enn i dag. Webredaktør, appdesigner, sosiale medier ekspert? Que? Ingen kunne forutsi at det ville være yrker å rette seg mot. På midten av 80-tallet mente de at det var for mange ingeniører i landet, så det var ikke noen farbar fremtid. Hvem kunne på 80 og 90 tallet forutse de behovene som næringslivet har i dag? Men det er de valgte da som i dag fyller stillingene, og eventuelt representerer hullene i dagens arbeidsmarked.
Mye av den offentlige retorikken er at ops, vi må fylle disse hullene, vi må ha flere ingeniører og andre yrker vi ser det er mangel på i dag, og kanskje de neste årene. Vi driver reperasjonsarbeid, i stedet for visjonsarbeid. 

Standardiseringstankegangen og kontrollbehovet fra det fordistiske industrisamfunnet slår for fullt ut innen utdanningssystemet: vi må standardisere, vi må kontrollere. Det bygges inn en grunnleggende mistillit i systemet: vi skal teste, kontrollere, evaluere og standardisere. Vi lager globale tester slik at alle barn i hele verden måles mot hverandre, og så ser vi hvem som er best. Alle barn er like, så derfor skal de ha samme progresjon. Det heter så fint mennesket i sentrum, men praksis minner mer om systemet i sentrum. De som av ulike grunner ikke passer inn i standardmodellen må fikses på og diagnistiseres, enten er de spesielt evnerike og må i egne klasser for de evnerike, eller så har de ADHD og må medisineres til passivitet, eller så har de en annen diagnose. En frisk person er en som ikke er undersøkt grundig nok.   Disse tiltakene har en felles samlebetegnelse under honørordet: 

KVALITETSSIKRING!

Vi sier at vi skal "dyrke" frem enere, excellence, dyktige mennesker med høy kompetanse som skal "redde oss" når oljen tar slutt.  Hva om det vi fremmer er "the perfect mediocracy"? Når vi definerer standarder definerer vi også begrensninger. Når alle skal kunne det samme og litt om alt, kan svært få bli riktig gode. Hvor god var Ibsen i matematikk? Eller Munch i norsk? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi alle har evner som ligger latent og som trenger rom for å vokse frem. Dersom en skal spre seg tynt ut over mange ting er det vanskelig å fordype seg. I vår frykt for ulikhet tror vi at det å behandle alle likt er rettferdighet, når det rettferdige er å behandle alle ulikt. 


I industrisamfunnet, hvor det var behov for mennesker med standardiserte kunnskaper som kunne arbeide i et maskinbasert næringsliv var det ikke behov for denne excellencen, men i vårt post-industrielle samfunn ser ting litt annerledes ut. 

Vi vet at de færreste av oss vil ha samme jobb eller arbeidsgiver gjennom vår yrkesaktive karriere.
Vi vet at kunnskap og kompetanse er i endring.
Vi vet at stadig flere arbeidsgivere ansetter etter potensiale mer enn etter formal kompetanse.
Vi vet at det er et globalt arbeidsmarked, og når det er flere mennesker i en gjennomsnittlig indisk landsby enn mennesker i Norge, sier det seg selv at andelen genier i India er høyere enn vårt totale folketall og i en verden med standardisert kunnskap ligger norske arbeidstakere dårlig an. 
Vi vet at stadig flere må skape sine egne jobber.
Vi vet at automatisering og roboter tar over stadig flere av de jobbene som finnes i dag.

Så istedet for å stramme inn på den eksisterende utdanningsmodellen: mer fokus på færre fag, også kjent som basisfag, hva med å tørre å tenke nytt? Hva med å ta retorikken på alvor og sette mennesket i sentrum?  La barna få utvikle seg på sine premisser? Det som alle de store entreprenører har til felles er at de gikk ut av boksen, og på den måten skapte noe større enn seg selv. Norge med alle sine ressurser, hva med å tørre å ta noen sjanser og gå nye veier?

I Frankrike har de nå laget en skole uten lærere, uten karakterer, uten bøker, uten pensum. Her skal kunnskap, læring, innovasjon og kreativitet få blomstre uten hindringer.  Hva om vi laget en skole med mer fokus på barnet enn systemet?  En skole hvor barn skulle vokse, bli glade i å lære, ha mestringsopplevelser, få være nysgjerringe, hvor det var barnets utvikling som definerte læremål og ikke eksterne standarder?  
Jeg grøsser når jeg ser lærere dele dette bildet:


Jeg kunne skrevet en hel bok om hva dette bildet representerer, men her og nå skal jeg bare nevne en ting: bildet viser hva som er i fokus på skolen, og det er verken lærer eller elev, eller foreldre for den saks skyld. Det er det papiret som holdes i hånden, det er systemet, og det virker som verken lærere eller elever kan lykkes i den modellen. Papiret synliggjør gullstandarden som alle, uansett forutsetninger, begavelser og ressurser måles opp mot.

For modellen ser slik ut:

Hvilket fikk Einstein til å konkludere: 

Denne tankegangen ligger og da også bak Sir Ken Robinson sin berømte TED-talk som er den mest sette av alle TED talks.  Hele talen kan du se her, jeg legger ved et utdrag:




Så skal vi klare å innovere oss forbi oljeladeren må vi ut av oljealderens tankegang. Vi vet hvordan dagens system fungerer, og ikke fungerer. Og som igjen salige Einstein sa: Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.  Hva med å gjøre noe annet og se om vi får andre resultater. Hva med å tørre å la folk få være ulike, dyrke sine styrker, bli glade i å lære, samarbeide i stedet for å konkurere, tørre å prøve og feile? Og la barn og unge leke mer, i ustrukturert lek?

Vel, noen rebelske tanker i feriemodus nå før skolestart.



Friday, July 4, 2014

Tankens kraft

Innen alternativmiljøet har det lenge vært fokus på kraften i våre intensjoner. Nå kan vi kanskje få se det manifestert i den fysiske verden. MindWave er en dings du kan feste på hodet og så måler det dine intensjoner eller ditt fokus.  Jo sterkere du konsentrerer deg, jo sterkere hjernebølger. Dette kan brukes på mange måter, som lek for å få racebiler til å kjøre fremover, eller når en jobber med oppgaver for å se om resultatene varierer etter hvor sterkt du fokuserer.





.

Thursday, July 3, 2014

AWT - ikke bare for humpete rumper

Stresshodepine, ømme skuldre, muskelspenninger! Den nye folkesykdommen. Et kjapt søk på Google gir nesten 60 000 treff på ømme skuldre og nakke (og det er kun norske treff).  På grunn av vår livsstil får stadig flere av oss problemer med rygg, nakke og skuldre.  Andre kan være utsatt for ulykker som kan gi slike skader. Selv hadde jeg et fall i nymurt trapp for noen år siden som gikk hardt ut over ryggmuskulaturen min. Ut over en kort sykemelding for å la muskulaturen lege seg var det lite det norske helsevesente kunne bistå med.  Denne skaden gjorde at jeg slet med rygg-og nakkesmerter, og spenningshodepine.  Det verste jeg gjorde var faktisk det som er min jobb, å sitte foran en dataskjerm og et tastatur.  Til tross for at jeg gjorde alle de "riktige" tingene: trening, tøying, gå en tur, gikk til fysioterapeut forsvant ikke årsaken til mine smerter.

En dag foreslo min venninne, Isabella, at jeg skulle komme på hennes klinikk, Elite Helse, og prøve en maskin de har der: AWT.  Jeg ante ikke hva dette var, men jeg takket ja til å se på dette. AWT er en maskin som de bruker for anti-cellulitt behandling, noe jeg aldri hadde hørt om før. Nå skulle jeg ikke behandle humpete lår eller rumpe, men en mørbanket rygg.  Når Isabella gikk over ryggen min var reaksjonen: oisann, her var det mange blokkeringer, ikke rart du har vondt.  Behandlingen Isabella ga meg var alt annet enn smertefri, det føltes som hun gikk over ryggen min med trykkluftsborr, og jeg ble helt svett. 

Men jeg kjente at maskinen tok i de stedene jeg hadde vondt og satt sirkulasjonen i gang, så jeg bestemte meg for å ta noen behandlinger med denne maskinen. Jeg konsulterte lege som  kom med det oppmuntrende svaret at å gjøre noe slikt var som å gå i badstu før en skulle løpe et maraton, behagelig, men virkningsløst, og anbefalte mer smertestillende, og å gå en tur.  Jepp, for det hadde funket før - not. 

Så jeg begynte å gå regelmessig til behandling hos Elisabeth Engzelius. Behandling for behandling skjedde det en endring i ryggen min.  Fra å være så øm at hun nesten ikke kunne være borti den, kunne hun legge mer og mer kraft i behandlingene. Jeg kjente det på hele kroppen og energinivået mitt. Det å gå med spenninger og smerter stjeler energi.  Det var så deilig å få ryggen sin tilbake.

Dette er ikke noen vitenskapelig undersøkelse, og jeg kan bare referere til meg, men basert på mine erfaringer tenker jeg at når så mange mennesker sliter med ømme muskler, og slike maskiner kan hjelpe, hvorfor er de ikke mer tilgjengelig?  Hvorfor brukes de ikke mer i det ordinære helsevesenet og er tilgjengelig for de fleste?  For meg var det en ren tilfeldighet, en tilfeldighet jeg er veldig glad for. De fleste som tar AWT tar det for å få glatte rumper og lår, jeg tok det for ømme muskler i rygg og nakke.  Kanskje burde flere gjøre som meg? 

Sunday, June 29, 2014

Hånd vs tastatur - hva er best?

Så er de her igjen, undersøkelser som slakter bruk av pc og viser håndskriftens fortreffelighet fremfor tastaturet.  Siste tilskudd er denne:



To Remember a Lecture Better, Take Notes by Hand. 
Students do worse on quizzes when they use keyboards in class.




I følge undersøkelsen og publisert forskning gjør elevene det bedre på quizzer når de tar notater med penn og papir enn når de tar notater på tastatur. Men hva er det egentlig slike undersøkelser måler? Hva er premissene? I hvilken kontekst blir de fremført og hva er verdien av det som skjer i klasserommet? Undersøkelse på undersøkelse viser at læringseffekten av en forelesning i utgangspunktet er minimal. Vi husker i beste fall 10% av det vi hører på en forelesning.

Det er et kinesisk ordtak som sier følgende:

Jeg hører det og glemmer det. 
 Jeg ser det og husker det. 
 Jeg gjør det og forstår det.

Så hvis vi måler husk/minne fra en i utgangspunktet lite effektiv læringsmetode hva blir da resultatet? Og er det dette elevene skal lære? Å memorere? Er memorering sammenfallende med kompetanse eller er det passiv læring? I Facebook-gruppen The Lecture is dead skriver de:

Non-interactive lecture style lessons are an outdated method of teaching. Engaging pedagogy produces better academic outcomes and a richer, more pleasant learning environment. To have genuine student engagement the teacher must care about both the students and the subject, building mutual respect.

For som kineserne påpekte å lære innebærer aktivitet fra den lærendes side.  Forelesning er en oppfinnelse fra den tiden når det var begrenset tilgang på skriftlig materiale og elevene måtte notere ned stoffet selv. I dag har vi tilgang på så uendelig mange andre læringsmuligheter og læringsmateriell, hvorfor fortsetter vi med denne gamle modellen som tilhører en svunnen tid?  Kan vi ikke bruke teknologien til å frigjøre oss fra forelesningens begrensninger?  Det vil si forelesning som formidler av faktainformasjon som skal memoreres.

Å høre på engasjerte foredragsholdere for inspirasjon og nye ideer vil det fortsatt være rom for.  Den lærer som kan formidle engasjement og kunnskap til sine elever og tilhørere vil vi aldri utvikle oss vekk fra.  Like lite som vi sluttet å gå i teater etter at vi fikk kino. Phil Beadle påpeker behovet for en lærer som vekker engasjement hos de lærende.

Vi trenger en verktøykasse med mange verktøy.  Like lite som en hammer eller spikermaskin overflødiggjør hverandre, like lite overflødiggjør tastatur og håndskrift hverandre.

Skal vi ta den diskusjonen kan vi like godt dra inn ærverdige Sokrates som synes skrift i seg selv var noe tull:



"For this invention will produce forgetfulness in the minds of those who learn to use it, because they will not practice their memory. Their trust in writing, produced by external characters which are no part of themselves, will discourage the use of their own memory within them. You have invented an elixir not of memory, but of reminding; and you offer your pupils the appearance of wisdom, not true wisdom, for they will read many things without instruction and will therefore seem to know many things, when they are for the most part ignorant and hard to get along with, since they are not wise, but only appear wise."


Og kanskje hadde Sokrates rett.  Hans studenter husket nok kanskje bedre enn Platons studenter som tok håndskrevne notater, eller dagens studenter med sine tastaturer.  Men er målet memorerbar kunnskap?  I så fall får vi begynne å hive ut både skrivebøker og tastatur, og gå tilbake til Sokrates sin undervisningsmetode. Eller skal vi utnytte det vell av muligheter vi har og tilpasse læringen til elevene og ikke omvendt? Som denne artikkelen foreslår:




Og bare til orientering: jeg har forbrukt mange trær i form av skrivebøker hvor jeg har tatt håndskriftsnotater som jeg aldri har lest igjen, nettopp fordi den formuleringsprosessen hjalp meg i min memorering for eksamen. Så dette er ikke for å erklære håndskriften død. Men jeg jobber ikke slik i dag.

Saturday, June 28, 2014

Quality Through Innovation

Quality through innovation er det ambisiøse navnet vi har valgt på en konferanse som går av stabelen ved Handelshøyskolen BI 13. oktober.

Bakgrunnen for konferansen er delvis at den markerer slutten på et treåring prosjekt:  Metodefag i fremtiden, hvor vi har hatt delfinansiering fra Norgesuniversitetet.  Vi vil presentere resultater fra dette prosjektet på konferansen.  Men vi har gjort mye med ved BI.  Gjennom 2012 gjennomførte vi et prosjekt kalt BI2020 som en anerkjennelse av et utdanningslandskap i endring og hvor vi prøvde å se inn i krystallkulen. Vi gjorde intervjuer, dro på studieturer og undersøkte mye av hva som rører seg.  Vi kom frem til tre ulike fremtidsscenarier for utdanning som vi kalte henholdvis:

Connect and share.
Dette er det online læringsuniverset som MOOC er en del av. Men det omfatter også en nettverkstankegang rundt læring.  I dette universet, i en verden hvor det er overflod av informasjon, kan ingen kunne alt men alle kan noe, og under mottoet: You are what you share, blir nettverkene større enn summen av individene.

Just in time learning.
Dette er mye knyttet til næringslivets behov. I stedet for en stor standardbase av kunnskap og informasjon som du kanskje kan få bruk for en gang, er læring knyttet til mer umiddelbare behov.  Dette omtales ofte som mikrolæring, og app-universet er en del av dette scenariet.

Branded learning
Dette er det scenariet som er mest likt dagens utdanningsmarked, hvor alumnifaktoren er viktig.  Hvor du har gått og hvem du kjenner er vel så viktig som den kunnskapen du har tilegnet deg. Men selv i dette scanarie må institusjonene utnytte de digitale mulighetene.  Studentene godtar ikke en kjedelig forelesning når de kan finne mye bedre forelesninger på nett.

Som en konsekvens av hva vi kom frem til i dette arbeidet har BI startet et eget pilotprogram, hvor ledelsen har lyst ut 6 millioner kroner i to runder for at vår faglige stab skal prøve ut ny teknologi med pedagogisk fokus.  Dette har resultert i 49 piloter. Noen av disse vil presenteres på konferansen.

Men som tittelen indikerer, piloter er spennende, det er også de teknologiske mulighetene.  Men hva med kvaliteten på alt det vi produserer?  Handelshøyskolen BI er akkreditert med det som omtales som Tripple Crown. Det har vi fått fordi vi legger stor vekt på kvaliteten i det vi gjør. Så også vår utvikling. Vi lever i en verden som utvikler seg i en rasende fart, og gårsdagens løsninger holder ikke mål i morgendagens samfunn, ei heller innen utdanning. Så gjennom innovasjon kan vi holde oppe kvalitetsfokuset. Dette vil vi fokusere på på vår konferanse.  Vi har fått to interessante internasjonale foredragsholdere til konferansen: Dr. Christian Stracke, som jobber med kvalitet i digitale læringsressurser. Han ser at det skjer mye mer på dette området blant asiatiske utdanningsinstitusjoner enn europeiske, og Dr. Alan Bruce.  Han holder til i Dublin, hvor store tech selskaper som Google og Facebook øker sin tilstedeværelse, og utfordrer våre tradisjonelle forestillinger om høyere utdanning.  De rekrutterer ikke etter formelle kvalifiksjoner, men potensiale.

Så vi tar denne debatten på BI 13. oktober og du er hjertelig velkommen til å delta. For de utdanningsinstitusjoner som ikke er i utvikling er i avvikling.

Monday, June 23, 2014

MOOC til Norge. MOOC utvalgets rapport.

For en uke siden ble NOU 2014:5. MOOC til Norge offentliggjort. Etter 10 måneders intensivt arbeid var resultatet der mellom to permer. Det har vært et interessant og lærerikt arbeid, men det viser også for et bevegelig mål MOOC er - for hva er MOOC egentlig? Er MOOC bare en anekjennelse fra "the establishment" om at online læring kan fungere?  Og hvordan er brøken mellom hva som kan flyttes digitalt og hva som skjer i møtet mellom mennesker? Hvordan er brøken mellom hva som kan læres i det digitale rom og hva som skjer på campus?  Er campus rette stedet for dette møtet, eller kan det flyttes til andre fysiske arenaer?  I den digitale tidsalder hva er egentlig utdanning?

I det predigitale samfunn var informasjon og dermed kunnskap en fysisk vare, og dermed underlagt knapphetens lover. Informasjon og kunnskap hadde lang holdbarhet. Derfor hadde det mening å drive en reproduktiv opplæring hvor fakta ble memorert og testet. Dette av den enkle grunn at det var fysisk umulig å ha et par professorer under den ene armen og ett par tusen bøker under den andre. I dag har vi ett par tusen professorer og millioner av bøker i lommene våre.


Informasjon og kunnskap er ferskvare.  Informasjonen i verden er underlagt loven om eksponentiell vekst, hvilket gjør at renesansemennesket for alltid er dødt - det er ikke lengre mulig å basere seg på memorerbar faktainformasjon.

Hva betyr dette for utdanning?  Har fenomenet MOOC tatt dette inn over seg? Eller er MOOC bare å levere det som allerede finnes på campus på nett, uten at de fysiske møteplassene er en del av tilbudet? For eksempel: hvorfor skal MOOCs ha "tradisjonell" eksamen, med signature track og kamerakontroll?

Hvordan lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Hva lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Spør en næringslivet hva de ser etter, ser de etter folk som kan både samarbeide og jobbe selvstendig, som kan finne kunnskap og som kan lære, som har gode etiske holdninger og kommunikasjonsevner, bare for å nevne noe.  Hvordan passer det inn med dagens utdanningsmodeller og MOOC diskusjonen?

Uansett hvilket utgangspunkt en har for utdanning, enten det er MOOC eller i jakten på drømmelæreren føler jeg at vi aldri kommer vekk fra "one-size-fits-all" tankegangen. Vi leter etter den ene gode universelle løsningen som passer alle.  Jeg føler at utdanning er preget av sovjetsystemets fem-årstankegang: i år lager vi sko i størrelse 38 - ops, den passet ikke alle, da endrer vi og lager sko i størrelse 39.  De føttene som ikke passer inn er det noe i veien med, og de må modereres og tilpasses. Det er utrolig å ha et system hvor fagplaner legges i mai, selv før en vet hvilke elever en har. Dette gjelder alle nivåer innen utdanning.

Jeg er ikke så interessert i "hvordan" diskusjonene, men mer i "hva".  Når vi diskuterer "hva", kommer "hvordan" som en naturlig konsekvens.  Klarer vi en slik diskusjon eller er vi så fastlåst i "hvordan" at "hva" blir ubehagelig støy?

Er MOOC fremtidens utdanningsmodell, eller bare en overgang mens vi venner oss til å forholde oss til digitale læringsarenaer?