Thursday, July 31, 2014

Norge anno post-olje - slipp kunnskapen fri

Humankapitalen er vår viktigste ressurs - hvor ofte hører vi ikke disse ordene? Ministere og politikere
uansett politisk avskygning er rørende enige om dette faktum. Ord er viktige og at politikere på høyresiden bruker den økonomiske retorikk om mennesklige ferdigheter og kompetanse er kanskje ikke så rart, men at venstresiden gjør det burde kanskje forundre mer. Den logikken preger uansett vårt utdanningssystem: våre barn er humane råvarer som gjennom utdanningssystemet skal foredles til produksjonsmidler og omsettbare varer i markedet, offisielt: ha den kompetanse som næringslivet etterspør.


En gang i tiden, når verden var enklere og mer forutsigbar fungerte kanskje denne logikken. Den gangen det trengtes arbeidskraft, største delen av befolkningen ble satt til rutiniserte oppgaver som krevde et forhåndsdefinert sett av kunnskap og kompetanse for å håndtere, og denne kunnskapen var langtidsholdbar - for de fleste varte den hele det yrkesaktive livet, med små justeringer.  I et slikt system kunne kunnskap standardiseres: lær disse tingene og det vil gå deg godt og du får leve lenge i riket.  Fordi denne modellen tilsynelatende har fungert gjennom det 19. århundre tror vi at dersom vi perfeksjonerer denne modellen vil den fungere enda bedre i det 20.


Men tenk om det ikke er slik?  
Tenk om det er stikk motsatt?  
At denne modellen er destruktiv? 
Hva gjør vi da? 
Hva er konsekvensen?

Det heter så fint at dagens ungdom skal forberedes for et arbeidsmarked og fylle jobber som enda ikke finnes.  Det vil si to ting: 

a. vi vet ikke hva de trenger å kunne. 
b. utdanning er et trippel maraton, det er langt løp. 

Dagens arbeidsmarkedsbehov fylles av folk som startet sitt utdanningsløp for 20, 30 40 år siden. Den gang så verden helt annerledes ut, og og hva som var arbeidsmarkedets behov var noe annet enn i dag. Webredaktør, appdesigner, sosiale medier ekspert? Que? Ingen kunne forutsi at det ville være yrker å rette seg mot. På midten av 80-tallet mente de at det var for mange ingeniører i landet, så det var ikke noen farbar fremtid. Hvem kunne på 80 og 90 tallet forutse de behovene som næringslivet har i dag? Men det er de valgte da som i dag fyller stillingene, og eventuelt representerer hullene i dagens arbeidsmarked.
Mye av den offentlige retorikken er at ops, vi må fylle disse hullene, vi må ha flere ingeniører og andre yrker vi ser det er mangel på i dag, og kanskje de neste årene. Vi driver reperasjonsarbeid, i stedet for visjonsarbeid. 

Standardiseringstankegangen og kontrollbehovet fra det fordistiske industrisamfunnet slår for fullt ut innen utdanningssystemet: vi må standardisere, vi må kontrollere. Det bygges inn en grunnleggende mistillit i systemet: vi skal teste, kontrollere, evaluere og standardisere. Vi lager globale tester slik at alle barn i hele verden måles mot hverandre, og så ser vi hvem som er best. Alle barn er like, så derfor skal de ha samme progresjon. Det heter så fint mennesket i sentrum, men praksis minner mer om systemet i sentrum. De som av ulike grunner ikke passer inn i standardmodellen må fikses på og diagnistiseres, enten er de spesielt evnerike og må i egne klasser for de evnerike, eller så har de ADHD og må medisineres til passivitet, eller så har de en annen diagnose. En frisk person er en som ikke er undersøkt grundig nok.   Disse tiltakene har en felles samlebetegnelse under honørordet: 

KVALITETSSIKRING!

Vi sier at vi skal "dyrke" frem enere, excellence, dyktige mennesker med høy kompetanse som skal "redde oss" når oljen tar slutt.  Hva om det vi fremmer er "the perfect mediocracy"? Når vi definerer standarder definerer vi også begrensninger. Når alle skal kunne det samme og litt om alt, kan svært få bli riktig gode. Hvor god var Ibsen i matematikk? Eller Munch i norsk? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi alle har evner som ligger latent og som trenger rom for å vokse frem. Dersom en skal spre seg tynt ut over mange ting er det vanskelig å fordype seg. I vår frykt for ulikhet tror vi at det å behandle alle likt er rettferdighet, når det rettferdige er å behandle alle ulikt. 


I industrisamfunnet, hvor det var behov for mennesker med standardiserte kunnskaper som kunne arbeide i et maskinbasert næringsliv var det ikke behov for denne excellencen, men i vårt post-industrielle samfunn ser ting litt annerledes ut. 

Vi vet at de færreste av oss vil ha samme jobb eller arbeidsgiver gjennom vår yrkesaktive karriere.
Vi vet at kunnskap og kompetanse er i endring.
Vi vet at stadig flere arbeidsgivere ansetter etter potensiale mer enn etter formal kompetanse.
Vi vet at det er et globalt arbeidsmarked, og når det er flere mennesker i en gjennomsnittlig indisk landsby enn mennesker i Norge, sier det seg selv at andelen genier i India er høyere enn vårt totale folketall og i en verden med standardisert kunnskap ligger norske arbeidstakere dårlig an. 
Vi vet at stadig flere må skape sine egne jobber.
Vi vet at automatisering og roboter tar over stadig flere av de jobbene som finnes i dag.

Så istedet for å stramme inn på den eksisterende utdanningsmodellen: mer fokus på færre fag, også kjent som basisfag, hva med å tørre å tenke nytt? Hva med å ta retorikken på alvor og sette mennesket i sentrum?  La barna få utvikle seg på sine premisser? Det som alle de store entreprenører har til felles er at de gikk ut av boksen, og på den måten skapte noe større enn seg selv. Norge med alle sine ressurser, hva med å tørre å ta noen sjanser og gå nye veier?

I Frankrike har de nå laget en skole uten lærere, uten karakterer, uten bøker, uten pensum. Her skal kunnskap, læring, innovasjon og kreativitet få blomstre uten hindringer.  Hva om vi laget en skole med mer fokus på barnet enn systemet?  En skole hvor barn skulle vokse, bli glade i å lære, ha mestringsopplevelser, få være nysgjerringe, hvor det var barnets utvikling som definerte læremål og ikke eksterne standarder?  
Jeg grøsser når jeg ser lærere dele dette bildet:


Jeg kunne skrevet en hel bok om hva dette bildet representerer, men her og nå skal jeg bare nevne en ting: bildet viser hva som er i fokus på skolen, og det er verken lærer eller elev, eller foreldre for den saks skyld. Det er det papiret som holdes i hånden, det er systemet, og det virker som verken lærere eller elever kan lykkes i den modellen. Papiret synliggjør gullstandarden som alle, uansett forutsetninger, begavelser og ressurser måles opp mot.

For modellen ser slik ut:

Hvilket fikk Einstein til å konkludere: 

Denne tankegangen ligger og da også bak Sir Ken Robinson sin berømte TED-talk som er den mest sette av alle TED talks.  Hele talen kan du se her, jeg legger ved et utdrag:




Så skal vi klare å innovere oss forbi oljeladeren må vi ut av oljealderens tankegang. Vi vet hvordan dagens system fungerer, og ikke fungerer. Og som igjen salige Einstein sa: Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.  Hva med å gjøre noe annet og se om vi får andre resultater. Hva med å tørre å la folk få være ulike, dyrke sine styrker, bli glade i å lære, samarbeide i stedet for å konkurere, tørre å prøve og feile? Og la barn og unge leke mer, i ustrukturert lek?

Vel, noen rebelske tanker i feriemodus nå før skolestart.



No comments: