Saturday, June 24, 2017

Spesialundervisning - hva så?

I følge NRK og Peder Haug ved Høyskolen i Volda viser ny forskning at spesialundervisning har liten effekt. I følge den samme Peder Haug sliter skolene med å finne de elevene som trenger denne spesialundervisningen som da ikke virker:

En skulle tro at det er de elevene som strever mest som får spesialundervisning i norsk skole. Men slik er det ikke, sier Peder Haug, professor ved Høgskulen i Volda og leder for dette forskningsprosjektet.
– Mange av de elevene som får spesialundervisning fungerer nokså bra i skolen, mens mange av de elevene som ikke får spesialundervisning strever hardt, uten å få noen ekstra hjelp.
Norske skoler har problemer med å skille ut hvilke elever som behøver ekstra hjelp, konkluderer forskerne.

I artikkelen i NRK ett år senere står det:
Resultatet var ikke oppløftende for elevene med ekstra undervisning.
– Utviklinga de har i faget, er langt mindre enn elevene som strever, men som ikke får spesialundervisning.
Det kan bety at de elevene som sliter i matte og kun får ordinær opplæring, faktisk får mer utbytte av undervisninga enn dem som får spesialundervisning, sier Haug. 
Nå kan det virke som om dette er ny kunnskap, men når jeg var undervisningsinspektør på slutten av 90-tallet var dette et veldig aktuelt tema. Den gangen ble loven endret slik at mesteparten av spesialundervisningen falt bort.  Bare elever som hadde "varige behov" skulle få spesialundervisning. "Elever som ikke hadde utbytte av den ordinære undervisningen" var ordlyden. Det ville i praksis si elever som aldri ville klare seg selv 100%, elever som ville trenge å bo i vernete boliger og jobbe på vernete arbeidsplasser.  Alle andre skulle få tilpasset opplæring.  Begrunnelsen var de utilsiktete negative effekter  spesialundervisningen hadde. Forskning viste dengang (dessverre har jeg ikke klart å finne igjen de kildene) at 1/3 av spesialundervisningen ikke hadde noen effekt, 1/3 var direkte negativ for eleven og 1/3 hadde god effekt.   Det ville si at 2/3 av spesialundervisningen hadde ingen eller negativ effekt.  Dette er selvsagt alvorlige tall, og de lå til grunn for vurderingen om å legge om praksis.

Denne omleggingen ble ikke umiddelbart tatt i mot med begeistring av lærerne.  Så etter hvert som årene gikk, var det stadig flere elever som ikke hadde utbytte av den ordinære undervisningen viste det seg.  Terskelen for å fatte enkeltvedtak ble lavere og lavere, og selv om dem med enkeltvedtak primært skulle være en del av den "ordinære" undervisningen, ble resultatet ofte såkalt spesialundervisning.

Det er mange grunner til denne utviklingen, men jeg mener at problemet primært er strukturelt.  Vi har en one size fits all-modell av skole og elever.  Vi har læreplaner som forutsetter at alle skal lære alt samtidig uavhengig av erfaring, kognitive ferdigheter, og ellers det som hender i et menneskes liv. I artikkelen fra 2016 står det da også:
Grovt sett er det mulig å si at norsk skole fungerer bra for to av tre elever som går der. Den fungerer mindre bra for én av tre elever, mener Peder Haug.
 Merkelig nok er disse tallene sammenfallende med tallene fra spesialundervisningen som jeg refererte til lengre oppe, den fungerer eller er bra for 2/3, men fungerer ikke for 1/3.

Da er vi over på mantraet: tilpasset opplæring. Denne såkalte "tilpassete opplæringen" er blitt et buzzord uten mening og innhold.  Hva er tilpasset opplæring?  Og tilpasset til hva?  Tilpasset til hvem?  Jeg tror de var Rosseau som sa en gang at du er fullstendig fri til å utvikle deg til et standardisert menneske.   Aldri har vel de ordene vær mer treffende.   For denne såkalte tilpassete opplæringen, og i enda større grad spesialundervisningen, innebærer ofte å senke krav, forventninger og progresjon hos eleven.  Det kan i øyeblikket virke som en god ide. Problemet er at når neste skoleår starter tar ikke krav og forventninger hensyn til den tilpassete/spesialundervisningen eleven fikk året før.  Det forventes at vedkommende står på samme startstrek som sine medelever. Det som skjer er at disse elevene dermed blir systematisk hengende etter, og gapet til de andre blir stadig større og behovet for tilpassing deretter.  Jeg vet ikke hvor mange diskusjoner jeg har vært i om hvorvidt elever med IOP (individuell opplæringsplan) skal ha engelsk.  Det hevdes at det er for vanskelig for dem, men når det kreves for videregående, og engelsk er en del av samfunnet vårt, hvilke langsiktige konsekvenser vil det ha å fjerne engelsk?

Dersom ikke tilpasset opplæring blir gitt er det læreren som får skylden. Men dersom du har en standardisert modell, hvor alle skal ut gjennom den samme formen, hvor mye kan du reelt tilpasse? Hvor lett er det å møte den enkeltes behov hvis du har 45 minutter og opp til 30 elever? Målet er at elevene skal tilpasse seg standarden og ikke omvendt.

Til slutt vil jeg si litt om hva spesialundervisningen gjør med dem som får den.  For som det blir pekt på så tas de ut av et elevfellesskap og tilbringer tid med en lærer.  For det første gjør det noe med elevens syn på seg selv, for det andre er dette krevende timer: mens en i en klasse kan ta mentale pauser har en krav om fullt fokus i disse timene da læreren er der hele tiden.  Mange påpeker den lærte hjelpeløsheten som følger med denne formen for opplæring. Dette blir litt som Pavlovs hunder. Det er opplæring og signaler vi gir elevene når de får beskjed om at de trenger spesialundervisning i et strengt standardisert system.  Så i stedet for å fokusere på elever som ikke når opplæringens mål etter en standardisert modell, kanskje bør vi se på modellen? Kanskje er tiden kommet for å kutte industrisamfunnets syn at alle skal lære alt like godt samtidig og se på skolen med litt nye øyne?  Ludvigsen-utvalgets rapport er en veldig god begynnelse.

Wednesday, April 19, 2017

Digital kompetanse - en teoretisk øvelse?

Arbeiderpartiet og Trond Giske foreslår å bruke en halv milliard på å gi alle elever nettbrett eller PC. Ikke uventet melder de kritiske røstene seg.  Kunnskapsministeren mener AP går i utstyrsfella, og Andreas Hasle skriver i Aftenposten at det vil bli dyr og dårlig moro. Begge fremhever behovet for økt kompetanse hos lærerne - først. Bare for å gjøre det klart med en gang: jeg synes APs forslag er glimrende og overmodent. I 2005 snakket daværende Moderniseringsminister Morten Meyer (H) om  Digital kompetanse - nøkkelen til modernisering av Norge. Kunnskapsløftet (K06) ble innført for 11 år siden.  Vi har allerede ett kull som har gått gjennom hele refomen, til sommeren kull nummer to. Til tross for at digital kompetanse er en kompetanse på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig går tusenvis av elever gjennom norsk skole uten adekvat digital kompetanse eller tilgang til adekvat utstyr. Vi ser daglige presseoppslag på utfordringene dette gir for norsk næringsliv og norsk samfunnsliv.  Jeg forstår ikke hvordan noen tror at en lærer seg digital kompetanse uten tilgang på adekvat utstyr.  Hvem tror at det holder å lese teoriboken om en skal lære seg å kjøre bil?  Gir vi lese- og skriveopplæring uten tilgang til lese- og skriveutstyr?   Digital kompetanse er en blanding av teori og praksis. For praksisdelen må en ha tilgang til utstyret.   Digital kompetanse er i ferd med å ikke bare skape nye og økte sosiale skiller, men faktisk bli en sikkerhetsrisiko. Våre samfunn er så gjennomdigitaliserte at det er ikke mulig å gå gjennom en vanlig hverdag uten å være i kontakt med denne teknologien.  Vi trenger en dyp forståelse og innsikt i muligheter og utfordringer. Det snakkes til kjedsommelighet at skolen skal utdanne elevene til jobber som ikke finnes enda, og dette skal gjøres med utstyr fra 50-tallet.  Norge er et gjennomdigitalisert land.  Dette skyldes ikke satsing fra skolenes side, men fordi vi har en høy privat levestandard.  Hvor lenge skal denne kompetansen nedprioriteres? Når får vi første rettssak med elever som ikke har nådd sin måloppnåelse i den 5. grunnleggende ferdighet?  Hvor lenge skal kuen vente på at gresset skal gro?

Wednesday, March 22, 2017

Nye utfordringer

Det er med blandete følelser jeg annonserer at jeg står fremfor et jobbskifte.  Til sommeren slutter jeg i min meget spennende jobb som Utviklingssjef e-læring ved Handelshøyskolen BI for å ta fatt på stillingen som Avdelingsdirektør Kunst, Kultur og Skole i Kulturtanken.  Alle som kjenner meg vet at jeg har stortrivdes i stillingen ved BI og har fantastiske kolleger her. Tiden er likevel moden for nye utfordringer.  I vår digitale tidsalder med roboter, kunstig intelligens og annen datakraft vil kanskje kunst og kultur spille en større rolle enn noen tidligere periode i historien. Aldri har vi hatt tilgang til mer kunst enn nå, og aldri har vi konsumert mer kunst enn nå.  Gjennom digitale medier har vi en uedelig tilgang til kunstuttrykk.  Vi kan virtuelt besøke gallerier fra vår egen stue, på Youtube er det uendelig med musikk og filmer streames rett hjem.  Barn og unge bruker digitale medier for å dokumentere, produsere og dele egen kunstutrykk, og mashup er blitt en del av deres hverdag.
I vår tid med fokus på harde STEM fag og effektivitet er det lett å glemme hvor viktig kunsten er, for oss som mennesker, men også faktisk for verdiskapning. Verdens mest verdifulle selskap hadde vikke vært det det var uten en av grunnleggernes kunst og kulturinteresse. Steve Jobs droppet ut av sine universitetsstudier og begynte å studere kalligrafi, fruktdyrking og zen-meditasjon.   Disse "unyttige" interessene førte senere til hans fokus på brukervennlighet og design som har gjort Apple-produktene til den suksessen de har blitt, til de kultproduktene de har blitt.  Det heter så fagert at mennesket lever ikke av brød alene...., og det er sant.  Vi er sosiale individer, vi er del av og former vår kultur, vi trenger ulike former for stimuli og utfordringer.  Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord.  Så jeg gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer sammen med gjengen i Kulturtanken og skole-Norge.

http://www.kulturtanken.no/tankebloggen/2017/3/22/nye-ledere-i-kulturtanken

Monday, March 20, 2017

Læring i en digital tid

Vi lever i 2017.  Vi gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon.  Internett er kommet for å bli. Mengden informasjon i verden fordobles hvert år. På våre håndholdte enheter har vi busskort, kalender, penger, informasjon, bilder, kort sagt "våre liv". Alle bransjer har endret seg som følge av digital teknologi.  Det vil si det finnes ett unntak!  Den bransjen som skal forberede våre barn og unge for dagens utfordringer og morgendagensjobber. Denne bransjen holder fremdeles på å ta inn over seg den andre industrielle revolusjon. Den forholder seg til verden og barns læring som om det som skjer utenfor skolens boble ikke er relevant for dem.  Her er det tavle og kritt som gjelder.  Her er det penn og papir som gjelder.  Under parolen metodefrihet fortsetter lærerstanden en undervisning som er tilpasset den skolen de selv var elever i (heldigvis finnes mange gode unntak, men dette bare bekrefter at det finnes gode alternativer til "dagens modell"). Dette til tross for krav fra omverden om digital kompetanse og kompetansekrav i læreplanen. De har nå aller nådigst godtatt at elevene kan få skrive på pc'er. Dette er utfordrende, fordi skolen holder fast på en pedagogikk,organisasjonsform og kunnskapssyn som ble utviklet den gangen informasjon og kunnskap var et fysisk fenomen og knapphetsgode.  Den gangen det befant seg mellom ørene til folk eller mellom to permer.  Ikke i en tid hvor uendelig med informasjon og kunnskap bare var et tasterykk unna. Digital eksamen avvikles under et kontrollregime som ville gjort Stasi stolt.  Så viser det seg at den digitale utviklingen ikke bare omfatter pc'er. Våre pc'er blir mindre og mindre og passer nå i lommen.  Elevene har tilgang til uendelig med informasjon og kunnskap på sine små mobile enheter.  Disse enhetene åpner for nye samarbeidsformer.   Men i stedet for å la elevene drikke av denne Mimes brønn, viser skolen sin manglende endrings- og utviklingsvilje ved å beslaglegge det som er elevenes private eiendom. Uten hjemmel i lov.  Begrunnelse: mobiltelefonen forstyrrer undervisningen.

https://www.nrk.no/rogaland/skole-beslaglegger-mobiler-i-en-uke-1.13432319
Ja, vi kan alle være enige om at utidig mobilbruk kan være en plage. Vi kan også være enige om at ikke all mobilbruk er av det gode, og at det finnes situasjoner hvor det er helt legitimt å legge bort mobilene. Men verden er nå engang sånn at på samme måte som en må lære å lese og bruke bøker, må en lære bruk av mobiltelefoner.  Hvis ikke elevene lærer det på skolen hvor skal de da lære det? Hjemme, av venner, på gutte - og jenterommene?   Hvordan blir det da med sikringen av den digitale kompetansen?  I hvilken grad oppfyller skoler som ikke tar digital kompetanse på alvor sitt samfunnsmandat om å utdanne eleven til duganes menneske?   Hvilket signal sender vi til den oppvoksende slekt om deres personvernsrettigheter ikke ivaretas av skolen?  I vår stadig mer komplekse og kompliserte informasjons- og kommunikasjonsvirkelighet bør ikke skolene sette inn et krafttak for å heve sin egen kompetanse og innsikt i bruken av disse enhetene og så implementere det i sin praksis i klasserommene. Blir avstanden mellom klasserommene og verden utenfor bare større om skolen fortsetter å stikke hodet i sanden for denne teknologien som nå gjennomsyrere våre liv? Hvor skal vi lære ungene kritisk og konstruktiv bruk, nettvett, nettiquette, kildekritikk, personvern, og alle andre fastetter av våre digitale liv?   Hvor lenge skal skolen få lov å holde stand mot denne kompetansen?  Hva vil det si å lære og drive undervisninge i en digital tid?  Hvilket ansvar har skolen for å minske de nye kunnskapsskillene som utvikler seg: ikke mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, men mellom dem som kan bruke den og dem som ikke kan bruke den fordi alle har i dag tilgang til digital teknologi.

Hvor viktig del av vår hverdag denne teknologien er blitt ser vi av hvilke behov mennesker på flukt har.  Mobiltelefonen er deres viktigste eiendel. Med den manøvrerer de i verden. I flyktningeleirer må det settes opp ladestasjoner for disse mobile enhetene.  Klarer våre lærere og skoleledere å være uten sin mobil en uke?


En liten anekdote til slutt. Barn har alltid tatt med private ting på skolen som ikke lærerne har likt.





Se også Torgeir Waterhouse i IKT Norge sin kommentar https://medium.com/@tawaterhouse/er-det-s%C3%A5-n%C3%B8ye-med-barns-rettigheter-eller-om-de-blir-ekskludert-digitalt-cb11a3e0dcba#.fxez75l55




Friday, February 3, 2017

Über – en ny tenkemåte?

Dette blogginnlegget er først publisert på http://bilearninglab.no/uber-en-ny-tenkemate/


Jeg er nylig tilbake fra en ukes studietur til San Francisco og Palo Alto. Der besøkte vi en rekke bedrifter, blant annet Über. Über har totalt endret transportmarkedet i USA. Über er en app hvor du registrerer deg og legger inn et kredittkort. Når du skal ha transport legger du inn hvor du skal til og det kommer opp en pris på reisen. Aksepterer du den finner Über en sjåfør i nærheten som plukker deg opp. Du får en forhåndsdefinert reiserute og forhåndsdefinert pris. Betaling trekkes direkte fra kortet ditt, så du trenger ikke kontanter. Etter reisen ber Über deg rate sjåføren på en skala fra 1 til 5. Sjåføren rater også deg som passasjer.

Über betraktes som en såkalt disruptiv innovasjon. Hva er så disruptivt med Über? At du kan ha en app for å bestille drosje er vel ikke så spesielt? Vel, foretningsmodellinnovasjoner kan være like viktig og disruptivt som teknologisk innovasjon, og det er her Über kommer inn. Über ander seg som en del av delingsøkonomien. Men egentlig handler det ikke om deling, men andelsøkonomien. I stedet for å ansette en rekke sjåfører og kjøpe biler, velger Über å kjøpe tjenester fra dem som allerede har biler og selge dem videre til folk som trenger transport. Derfor anser Über både sjåfører og passasjerer som kunder. Ved å tilby pålitelig og rimelig transport av biler som allerede er på veiene mener Über at de kan redusere trafikkbelastningen i byene, noe som allerede er tilfellet i flere store byer. Når Über er rimelig, pålitelig og nærmt foretrekker mange å ta en Über fremfor å kjøre egen bil. Trafikkbelastningen kan ytterligere reduseres ved Übers car pool, det vil si at flere som skal i samme retning benytter samme bil, i stedet for at de tar hver sin bil.

Som passasjer må jeg si at Über er utmerket. Uansett hvor jeg var kunne jeg bestille en bil som sjelden var mer enn 5 min vekke. Med fast pris slapp jeg å bekymre meg over taksameter som løp løpsk. Ikke trengte jeg kontanter eller å forholde meg til det amerikanske tipssystemet, da Über er uten tips, i motsetning til vanlige taxier i USA. Etterpå fikk jeg en epost med kvittering og en oversikt over ruten vi hadde kjørt.

Fra sjåførenes side var tilbakemeldingene litt mer varierte. Noen elsket å kjøre for Über. De sa det var gode penger og satt pris på friheten. Andre var litt mer ambivalente. Appen sjåførene benytter for å finne frem var ikke helt pålitelig og ga ikke alltid beste rute. Noen påpekte at det var greit for en periode, men ikke noe å ha som permanent jobb. Flere var frustrerte over at de måtte plukke opp passasjerer på steder det ikke var lov å stoppe, for eksempel busstopp, og når de fikk bot for å gjøre det nektet Über å dekke boten. Plukket de ikke opp vedkommende der fikk de dårlig rating av passasjeren og det gikk ut over deres rating hos Über. Enkelte sjåfører påpekte at gjennom denne ratingen hadde passasjerene for stor makt, og at Über dessuten måtte ikke gi anledning til å bli hentet på steder de ikke kunne stoppe lovlig.

Men denne ratingen har sine fordeler, den etablerer tillit. I San Francisco vegret mange kvinner seg for å ta en drosje hjem på kvelds- og nattestid. Med Über føler de seg tryggere, og tjenesten er mer pålitelig enn de vanlige drosjene, spesielt siden du på appen ser nøyaktig hvor bilen er og hvor langt unna den er. Ratingen gjør at upålitelige sjåfører raskt lukes ut. De har også en ordning med «granny-drivers» – bestemødre som er begynt å kjøre Über. Disse anses som spesielt pålitelige, og i USA velger mange foreldre å la disse sjåførene plukke opp og kjøre barna deres. De velger disse spesielt, og anser dem som trygg og sikker transport av barna når de selv av ulike årsaker ikke selv kan kjøre dem.

Über eksperimenterer også med selvkjørende biler. Når de blir trygge nok forsvinner nok markedet for sjåførene. Hva vil det bety for transportmarkedet?

Se også Kari Olstad fra Fleksibel Utdanning Norge sine refleksjoner: http://fleksibelutdanning.no/the-uber-experience/