Friday, May 11, 2018

MOOC- en boble?

Rudi Dornbusch sa “In economics, things take longer to happen than you think they will, and then they happen faster than you thought they could.” Dette gjelder ikke minst innen teknologisk utvikling. I 2012 satt jeg i MOOC-utvalget som skulle se på teknologiens påvirkning på utdanning. Mange røster har hevdet at MOOC var oppskrytt. Jeg har da sammenlignet det med dot.com bølgen. I dag er internettselskaper større enn hva de mest optimistiske dot.com tilhengerne forutså. Sånn er det også med teknologi innen utdanning. Fra å snakke om naiv teknologioptimisme da Røe Isaksen var ny kunnskapsminister bevilger nå regjeringen 450 millioner til teknologisk skolesekk. Vi har en oppvoksende generasjon som ikke har de samme fordommer mot teknologi som en arena for samhandling, læring og informasjon som dagens stakeholders i utdanningssystemet. Derfor er også MOOC i ferd med å bli big business, selvom det ikke får samme oppmerksomhet som for noen få år siden. Dagens ungdom kombinerer foreløpig online-tilbud med tradisjonell utdanning. Det er bare et tidsspørsmål før dette tipper.

I følge Forbes er det 3 grunner til at ungdom (millenials) vil velge en grad på nett fremfor en tradisjonell universitetsgrad:

 Det ene er at arbeidsmarkedet endrer seg. Stadig større andel av arbeidsstyrken vil ha en periode hvor de freelancer, blir selvstendig næringsdrivende.

En annen grunn er at de gjerne driver business på siden av sin vanlige jobb. De dyrker sine interesser i en liten business. Jeg kjenner mange som gjør det.

Det siste er arbeidsmarkedets skiftende karakter. Dagens ungdom må regne med og ønsker å skifte jobb flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere og selv om de blir i sin eksisterende jobb vil de måtte regne med at jobben endrer karakter og stiller nye krav til dem.

Undersøkelser fra 2017 viser da også at de som tar MOOC opplever at det er karrierefremmende. I 2017 var det 81 millioner MOOC-studenter fordelt på kurs fra mer enn 800 universiteter. Så til dem som undervurderer dette vil jeg si at som de fleste bransjer før dem: den digitale revolusjonen inntar utdanning også. Det betyr ikke at campus og klasserom forsvinner, men som for de fleste bransjer som er blitt rammet før: forretningsmodellen endres. Shift happens.

Sunday, May 6, 2018

Digital bevisstløshet

Den 9. november 2016 var sjokket stort når Donald Trump ble valgt til president dagen før. En kandidat som de færreste hadde ansett som en seriøs kandidat.   Forståsegpåerne stod i kø i etterkant for å forklare denne uventede seieren.  I begynnelsen handlet det om by mot land, men etterhvert flyttet fokuset seg mot internet.  Først ble fokuset rettet mot algoritmer og fake news. Ungdommer i Makedonia hadde oppdaget klikkalgoritmenes makt, og produserte "nyhetsartikler" på løpende bånd, som takket være klikkalgoritmer ga dem gode inntekter, og samtidig sprede falske nyheter om Trumps motkandidat, Hillary Clinton.

Så ett år senere ble verden sjokkert når en varsler fra selskapet Cambridge Analytica avslørte at dette handlet om mer enn ungdommers forretningstalent.  Selskapet som reklamerer på sine nettsider med at Cambridge Analytica uses data to change audience behavior. Visit our Commercial or Political divisions to see how we can help you havnet plutselig i søkelyset.  Det viste seg at Cambridge Analytica hadde brukt informasjon samlet om oss for å målrette reklame og informasjon for å påvirke valget i USA til fordel for presidentkandidat Trump.  Ikke nok med det, de hadde både fått fatt i denne informasjonen fra nettstedet Facebook og brukt nettstedet for påvirkning. Algoritmene som ble brukt er så effektive at de kunne profilere brukerne (oss) på bakgrunn av fire likes på FB. (CA vil nå slå seg selv konkurs)

Verden ble sjokkert, og Facebook havnet i søkelyset.   Plutselig begynte "vanlige folk" å bli oppmerksomme på sosiale mediers mer mørke sider.  Det handler ikke bare om privatliv og sikkerhet, men om informasjon og påvirkning.

Å styre mennesker gjennom informasjonskontroll er et kjent fenomen. Den katolske kirke praktiserte det effektivt i flere hundre år gjennom monopol på tilgang til skriften.  Dette monopolet brøt Luther når han oversatte og trykte Bibler.  Nazistene drev med bokbål for å fjerne uønskete tanker og meninger, og sensur er et kjent fenomen fra mange land og samfunn.

Internett og sosiale medier tar imidlertid dette fenomenet til nye høyder.  Karl Marx skrev at "de herskendes tanker er de herskende tanker", og en befolkning som en kan kontrollere tankesettet til er en befolkning en kan styre.  Orwells roman 1984 ble plutselig en bestselger. 

At dette kunne skje er imidlertid ikke så overraskende.  Jeg skrev om dette i min bok Læring i en digital tid fra 2015, i kapittelet Tankens makt i informasjonssamfunnet. Jeg har også skrevet om det på bloggen her tidligere. Her ligger min største utfordring, bekymring og provokasjon i forhold til vår tilnærming og bruk av digital teknologi.

Digital kompetanse er like fundamental og avgjørende for et individs selvstendighet i dag som det å kunne lese og skrive. Vi er opptatt av at kvinner i u-land må gå på skole og lære å lese- og skrive for det gir dem kontroll over egne liv.  Sånn er det også med digital kompetanse.  Men ikke en hvilken som helst digital kompetanse. Elevene våre, lærerne våre, lederne våre må lære seg hva digital teknologi faktisk er, hvordan den fungerer, og hva informasjon er. Denne kunnskapen er i alt for stor grad fraværende og alt for mange fornekter den.  Lærere som ikke tar inn over seg digital kompetanse i skolen begår en unnlatelsessynd og gjør våre barn og unge sårbare.

For digital kompetanse handler ikke om en skal få bruke mobiltelefoner eller ikke i timene, det handler ikke om å lukke skjermene eller om elevene husker bedre når de skriver for hånd enn på tastatur.  Dette er dypere og mer komplekst enn som så, og derav vanskelig, men ikke umulig.

Digitale verktøy er så uendelig mye mer enn verktøy.  De endrer samfunnet vår på fundamentale måter.  Tenk på iphonen.  Den er 10 år gammel.  Tenk tilbake på tiden før iphone, og hvordan den dominerer i dag. Vips hadde ikke vært mulig uten smarttelefoner.  I høst var temaet på Ars Electronica kunstig intelligens, med den treffende tittelen The other AI. Teknologi endrer samfunn, samhandling og interaksjon.   Frem til nå har dette vært et område for spesielt interesserte, nerdene, med de konsekvenser vi ser. Internettselskapene samler informasjon om oss som langt overgår et hvert datalagringsdirektiv.  Langsom, bit for bit, gir vi fra oss kontroll og myndighet.  Takket være den digitale økonomiens lover samles mer og mer av verdens verdier i hendene på internettmoguler.  Og for å virkelig gjøre våre mareritt til virkelighet innfører Kina fra 2020 noe de kaller social credit system. De av dere som har sett Netflix sin Black Mirror har en ide om hva dette innebærer.  For dere andre er dette et system hvor du får en verdi basert på din atferd som vil avgjøre om du for eksempel får lov til å foreta reiser, hvilke skoler dine barn får gå på eller hvilke jobber du kan få. Men det som er ekstra skummelt, er at din verdi ikke bare avhenger av din atferd, men også hva din familie og dine venner foretar seg. Den kinesiske varianten av Facebook, WeChat, sensureres allerede. Upassende meldinger mellom medlemmene slettes. Kineserne er ikke de eneste.  Amerikanske myndigheter vil også ha tilgang til din sosiale medierhistorikk når du søker om visum.

En annen utfordring er hvem skal ha tilgang til alle dataene som samles om deg?  Skal for eksempel forsikringsselskaper kunne forlange å få tilgang til dine helsedata?  Hva du spiser, hvor mye du trener, etc?.

I en global verden, hvor informasjon er tilgjengelig og sprer seg raskt er det derfor helt grunnleggende at alle tar aktivt del i utformingen av denne virkeligheten. At vi har kunnskap, transparens, lover, etc som gjør at internet forblir et sted for kunnskap og åpenhet, og ikke en måte å kontrollere oss på. Vi kan ikke abdisere.  Vi kan ikke risikere å se tilbake på nettet og si som Oppenheimer sa når a-bomben gikk av 'Now I am become Death, the destroyer of worlds', et sitat fra Hindu-teksten Bhagavad-Gita.  Den digitale verden åpner en rekke muligheter. Internet er kommet for å bli. Vi må alle ha en digital bevissthet, og ta ansvar slik at internet ikke blir vår Storebror. Derfor er digital kompetanse viktigere enn noen sinne. Det handler ikke om koding, men om mennesker, og vi må i større grad fokusere på fag som sosiologi, filosofi og psykologi for å forstå hva denne teknologien gjør med oss.

Wednesday, February 7, 2018

Eksamen, internet og fusk

"Internet under eksamen åpner muligheten for fusk".  Bekymringsmelding fra en lærer over elevenes mulighet for fusk når de får tilgang på nett. Nå har jeg alltid ment at eksamen på et verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon er en av tidenes mest absurde konstruksjoner.  Jeg mener også at det kunnskapssynet som ligger til grunn for en vurderingsform hvor du skal vise i isolasjon har du har lastet ned på internminnet i løpet av noen timer uten at du på forhånd er gitt noen som helst informasjon om hva du skal prestere, bortsett fra et stort og løst definert "pensum", er en utdatert form for måling av kompetanse.  Fokuset på karakterer er også sterkt overvurdert da de fleste som sitter og ansetter ikke ser på dem.

Men la gå. Internett gir adgang til fusk fordi elevene 
a. kan bruke kilder de finner på dette internettet.  
b. kan få hjelp av slekt og venner. 

men ops, det er jo det samme som skjer når elevene har hjemmearbeid, eller lekser som det også kalles. Hjemmeoppgaver som gir grunnlag for vurdering og elevenes karakter.  Noe som selvsagt hjelper dem som har en mor, far, søster, bror, venn etc som kan hjelpe dem, og ikke minst de har internettet de kan google på. 

Jeg går ut fra at de samme som er så bekymret for fusk under eksamen, har den samme bekymringen for hjemmeoppgaver og lekser.  Hvor urettferdig det er at noen får hjelp hjemme og andre ikke. OG hvor er lærers kontroll med kilder og samarbeid?

Saturday, February 3, 2018

Roten til alt vondt.....

Mobiltelefoner ødelegger barns og unges mentale helse er den siste kritikken som er kommet mot bruken av mobiltelefoner. Samfunnsforskning er et komplisert tema og å basere seg på en-faktors analyser for kompliserte og komplekse temaer som samfunnstrender og individers atferd er mildt sagt farlig.  Sosiologiens far, Emilie Durkheim, startet samfunnsforskningen på 1800-tallet når han så på sammenhengen mellom religion og selvmord. Durkheim fant at det var en høyere selvmordsrate blant protestanter enn katolikker.  Som den gode sosiolog og samfunnsforsker Durkheim var ga han seg ikke med disse funnene og konkluderte. Han gikk videre og så hva var det med protestantismen som ga høyere selvmordsrate enn hos katolikker, eller omvendt hva var det med katolisismen som ga lavere selvmordsrate?  Det Durkheim fant var at protestantismen i motsetning til katolisismen var mer individualisert, og de sosiale båndene var svakere.  Dette skyldes at mens katolikker var styrt av en sterk kollektiv tro, var tolkning av troen og lykke mer opp til den enkelte innen protestantismen.  Dette fenomenet ga senere grunnlag for Max Webers analyser av Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.  Durkheim fant at denne lavere graden av sosial tilhørighet og det økende fokuset på individualitet ga økt selvmordsrisiko, og overførte sine teorier på andre samfunnsfenomener for å se om de stemte.  Funnene til Durkheim ble bekreftet og han utviklet teorien om "anomi". Anomi er et uttrykk som kommer fra gresk og betyr lovløshet eller normløshet. Durkheim knyttet dette til fravær av sosiale standarder og fellesskap.  (for mer utførlig utdypning anbefaler jeg å google/lese seg opp på emnet).

Etter Durkheim har det ikke manglet på dystopisk forskning/synsing.  En av de mer kjente er Neil Postman som skrev bøkene "Vi morer oss til døde" og "Teknopolis".  Begge en ramsalt kritikk av det amerikanske medie-, og derav flimmersamfunnet.  Han var dypt skeptisk til både radio og ikke minst fjernsyn. Noe norske politikere også var, og fargefjernsyn er fortsatt en prøveordning.

Som samfunnsforsker og sosiolog er jeg dypt skeptisk til en-faktor analyser på komplekse temaer. Det hele blir litt Holbersk:  alle sier Jeppe drikke, men hvorfor drikker Jeppe?

Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, kunnskap og organisasjoner siden 90-tallet.   De som påstår at verktøyene er "bare verktøy" har forstått lite. Marshall McLuhan er kjent for uttalelsen: "først skaper vi verktøyene, og så skaper verktøyene oss".  Vi vet at det er en inngrodd skepsis til verktøy laget etter av vi ble voksne. Verktøy laget før vi ble født er usynlige for oss.   Vårt samfunn og våre liv, våre mentale modeller har blitt preget av de verktøy vi omgir oss med siden det første mennesket tok opp en stein for å knuse en nøtt.

Det som er nytt for oss nå er at den teknologien som endrer samfunnet vårt kommer så raskt, og endringene får så dramatisk omfattende konsekvenser at det kan være vondt og vanskelig å forholde seg til.  Det er mange endringer som finner sted samtidig. Det snakkes om at vi gjennomlever minst 12 Gutenberg-øyeblikk samtidig.

Det vi har sett er for eksempel er en økning i blant annet depresjon blant barn og unge.  Enkel forskning kan da vise en sammenheng mellom bruk av mobiltelefoner og depresjon blant barn og unge.  Bare vi forbyr disse telefonene blir alt så meget bedre. Tenk om verden var så enkel, da hadde jeg vært den første til å støtte et forbud.

Men verden er ikke så enkel.  Hvis vi ser hvordan barn og unges oppvekst har endret seg er de blitt institusjonalisert i en voksenstyrt verden fra de kan gå. De stilles krav og forventninger til før de er ferdige med bleier. Det er måling opp og i mente: fremovermelding, bakovermelding, oppovermelding, egenmelding, kollegamelding, et endeløst vurderingsregime av unge mennesker som skal finne sin plass i en kompleks verden.  Perfeksjonisme er blitt en sykdom blant generasjon perfekt og alvorlig. Tiden til å finne seg sjæl gis det ikke i kampen om å være ung og vellykket.  Og den voksne verden ønsker i stadig økende grad å legge beslag på barn og unges tid og oppmerksomhet, så deres frisoner, rommet uten vokseninnblanding finner de snart bare i cyberspace.

Når barn og unge så bruker disse telefonene, med alle utfordringene det gir, blir mange voksne provosert, og i stedet for å ta den krevende jobben det er å møte barn og unge i deres verden tar de løsningen som for dem er en quick fix og forbyr uromomentet.  Ute av øye, ute av sinn, og da er vi kvitt det problemet.  Som tidligere generasjoner før oss mangler det ikke på gode en-faktorsrasjonaliseringer for hvorfor dette er en god ide, ofte med moralske undertoner.

Problemet med denne strategien er at problemene går ikke vekk. Den digitale teknologien endrer verden vår, og dersom vi ikke har god, kritisk kunnskap og innsikt blir vil viljeløse offer for utviklingen. Legg merke til hvem som tar til ordet for net-nøytralitet, mot datalagringsdirektiv, overvåkningslover, åpenhet, etc.  Det er dem som bruker disse arenaene mye.  Det er dem med høy digital kompetanse. Det er dem som både snakker opp mot lover og praksiser som rammer oss alle. Det er dem som tar til ordet mot et Storebror ser deg-samfunn.

Men det er også dem med høy digital kompetanse som manipulerer oss.

Fake news ble startet av ungdommer i Makedonia under den amerikanske valgkampen. Ungdommene oppdaget klikk-algoritmenes makt, og ved å lage såkalte klikk-baites, fabrikkerte nettsteder med sensasjonelle nyheter, spreddde det seg falske nyheter på nettet som ga dem store inntekter.  Dette tok mange på sengen, fordi det representerte en ny og kompleks medievirkelighet. En medievirkelighet de ikke hadde erfaringer med og kompetanser til å håndtere.

Noen bruker dopamineffekten som argument for mobiltelefonforbud. Om 5 år antar forskerne at mobiltelefonene vil kunne lese tankene våre.

Helt ærlig:

tør vi overlate våre mest sårbare søte små til seg selv for å lære seg å manøvrere i denne verdenen?

Skal vi overlate dem til seg selv og deres tilfeldige nettverk for hvilken kompetanse de opparbeider seg?

Hvor er den ansvarlige voksne som tar ansvar for hvordan barn og unge lærer å forstå, håndtere og manøvrere i en stadig mer utfordrende medievirkelighet?

Hvis ikke skolen tar dette ansvaret, hvem skal da ta det?

Så for å komme tilbake til innledningen min: ja, jeg bestrider ikke at det er mange utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Så la oss ta dem på alvor, og se hva vi gjør med dem, og la oss skille snørr og barter, hva skyldes mobilene og hva skyldes andre faktorer! Symptom og årsak.



Friday, February 2, 2018

Kultur i en digital tid.

I dag var jeg så heldig å få tilbringe en dag med å høre innspill til den  nye kulturmeldingen fra hele kulturNorge. Vår nye kulturminister Trine Skei Grande åpnet med et kunnskapsrikt og engasjerende innlegg om muligheter og utfordringer vi står i i forhold til kultur og dannelse.  Hun understreket at kultur er ikke noe forbeholdt en elite, men noe som alle skulle ta del i for å kunne ta ansvar for eget liv, og et samfunn basert på frihet og ytringsfrihet.  Hun påpekte det viktige valget vi stod overfor når valget stod mellom barnearbeid og utdanning.  Et valg som er selvfølgelig for oss i dag, men ikke var like innlysende den gangen det ble fattet.

Det jeg imidlertid bet meg merke i var den utstrakte referansen blant innspillene til Davos sitt nylige avholdte World Economic Forum hvor blant annet Alibabas grunnlegger Jack Ma holdt et hyppig sitert innlegg. Den 4. industielle revolusjon ble ofte nevnt, og hvordan vi må utdanne våre barn til å være annerledes enn maskiner.  Dette er viktig. Maskiner og kunstig intelligens har allerede oversteget vår kapasitet på enkelte områder.  Stadig flere yrker får en robot som kollega.  Det betyr ikke nødvendigvis at yrket forsvinner, men det endres. Rent bortsett døden og skatt er endring det eneste konstante og sikre.   Det blir ofte vist til at foreldre i teknologiens hub, Silicom Valley, ikke lar barn bruke ipads så er det en sannhet med store modifikasjoner.  Det kan jeg si helt positivt etter mange besøk der, også til skoler i området.  Men det de legger stor vekt på er barnas kreative utdannelse, for tar en en runde på arbeidsplassene til disse teknologigigantene er det områder preget av lek, kreativitet, teamarbeid, fleksibilitet.  Innovasjon skjer i kreative miljøer, med ulike impulser.  Det lekende mennesket.   Noe å tenke på i en digital tid.



Om mobilforbud - igjen....

I morges var det et innslag på NRK om en skole som hadde forbudt mobiltelefoner, og hvor fantastiske effekter det hadde hatt.  Blant annet hadde elevene begynt å snakke med hverandre og gjøre andre ting sammen.  I Frankrike har de innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner.   Nå kan en mene mye om mobiltelefoner og hvordan teknologien påvirker oss, men det er nå en gang sånn at internettet og mobiltelefoner er kommet for å bli.  Barn lærer å sveipe lenge før de lærer å både gå og å skrive.  De er erfarne både spillere og surfere før de er tre år.  Ta for deg din egen mobiltelefon.  Hva gjør du på den? Bussbilletten eller togbilletten din er der, alle bildene dine, kamera, dokumentene dine, pengene dine, banken din, vennene dine, avisene, kalkulator, notater, radio, musikk, film, treningsdata, kort sagt det meste. Mobiltelefonen er blitt vårt viktigste verktøy, og vår største distraksjon.

Nå kan skoleverket, som de har lang tradisjon for, ignorere hva som skjer utenfor skolen. Når jeg gikk på skolen var frisbee forbudt farlig lek, kulepenner fikk vi ikke bruke da det ødela håndskriften, og Frøken Detektiv og Hardy-guttene ble fjernet fra skolebiblioteket som mindreverdig litteratur.  Skolen har en lang og stolt tradisjon for å forby alt nytt og forstyrrende.   Problemet er der likevel - for selvom skolen gjør som strutsen og stikker hodet i sanden finnes fortsatt mobiltelefonene som en del av barn og unges hverdag, og skolen er, eller hvertfall er tenkt å være, barn og unges viktigste kompetanse- og danningsarena.   Hvis ikke skolen tar grep og har et aktiv og bevisst forhold til, lærer barn og unge å bruke, utnytte og ha et kritisk forhold til digitale medier og arenaer som mobiltelefonen åpner opp for, hvor skal de da lære det?   På gutte- og jenterommene?  Overlatt til seg selv og tilfeldighetene?  Vi vet at digital kompetanse er en av de mest etterspurte kompetanser i dagens samfunn.  Kunnskapsmangelen er skrikende, også dessverre blant lærerstanden og blant næringslivsledere, og tydeligvis beslutningstakere. 

Vi vet at de digitale skiller ikke går mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, fordi mobiltelefoner gjør at alle i dag har tilgang.  Men skillene går mellom dem som kan bruke og forstår denne teknologien og dem som ikke kan.  Når tall viser at resultater går opp når teknologien forbys bør en stille spørsmål om hva som ble gjort FØR forbudet.

Skolen har et ansvar og en plikt å utdanne og forberede vår oppvoksende slekt for en fremtid hvor mobiltelefoner er et verktøy og sentral del av både privat og profesjonelt liv. Forbud gir ingen slik kompetanse.  Ingen sier at dette er en enkel oppgave, men å stenge den ute er ansvarsfraskrivelse.  Elevene må, som oss voksne, lære å skille mellom bruk og misbruk.

De må utdannes til ansvarlige og kompetente borgere i en digital virkelighet!